Strålende poesi

Å leve er å dø sakte. Umerkelig glir vi fra det vante til det uvisse. Lyrikeren Paal-Helge Haugen forsøker å sette ord nettopp på dette ukjente, på det mørke landskapet vi til daglig kaller døden.

Sentralt i Haugens nye diktsamling står avdelingen Missa Brevis, altså en kort messe. Hva er det som venter oss, er det «utslettinga/eller oppfyllinga»?. Hva skjer når vi ikke lenger tilhører livet; «denne stripa av tid, tilmålt/og utrekna, frå det første ordet til det siste»? Kanskje går vi inn i «ein strengare og kvitare» morgon/kvitare enn du visste. Som snø»?

Det foregår en sakte bevegelse i denne boka, fra mørke og uvisshet til noe som er lysere, kanskje vakrere, en annen dimensjon med et fremmed språk, «eit ukjent eller fråflytta tungemål/ utan fleirtal eller eintal». Skal vi frykte dette uavvendelige? Eller gjøre som Haugen, sette ord på det, slik at det kanskje blir mindre skremmende?

Det sies at mennesket kan trene seg opp til å dø. Begrepet er kjent for folk som arbeider med pasienter som venter på den siste hvile, som vi kaller det. Jeg opplever flere av diktene i denne samlingen nettopp som slike øvelser i å opphøre og gå over i noe som kan være en evig tilstand, fornemmet som en myk anelse: «Langt borte frå/også for oss, ein spinkel musikk/som øver seg i udødelighet».

I Haugens forrige diktsamling, «Meditasjonar over Georges de La Tour» (1990) opplevde vi en liknende form for søken, full av tvil og begjær etter frelse: «Hana bøyer kne i skuggesona/og høyrer brølet av Guds fråvær/i øyra.». I denne samlingen brukes formuleringen: «Morgonen brøler av ro». Det er nettopp en slik voldsom form for lydløshet som gjennomborer Haugens bok, en ro mellom verselinjene som stammer fra en sterk innsikt i tilværelsens kakofoni av støy. Likeledes er samlingen båret fram av et lys som forutsetter et uhyggelig kjennskap til mørket.

I messens «Sanctus» skriver dikteren:

svart sol, klart
destillert mørker

hildring, fiksérbilete:
dødens omvending til si innside
lengst inne i skuggen
eit oppkome, ei kjelde
og nokon som drikk

to slags nåde:
som ei fjør gjennom kosmos
som ein stein

Dette sitatet understreker også den stilistiske, nesten østerlandske elegansen i Haugens poesi, den umerkelige overgangen mellom konkrete bilder og abstrakte fornemmelser, mellom sansninger og fortolkning av det som sanses. Hvert dikt streber i nesten klassisk forstand etter en formfullendte enkelhet, som musikk, som et stykke malerkunst. Men innenfor den perfekte formen rommes konflikter, tvil, søken, menneskeskikkelser som strekker seg etter nåde.

Haugens suverene språkbeherskelse gjør at vi for eksempel i diktet «Benedictus», velsignelse, står overfor en visjon som fører deg inn i et landskap, på samme tid kjent og ukjent, mens du nesten fysisk opplever en form for frelse på noen korte linjer, fra tungsinn til lettelse.

Livet eksisterer som »eit midlertidig håp», døden som det eneste sikre. Sikrere enn livet, fordi opplevelsen av virkeligheten er flyktig. I sin trosbekjennelse, sitt credo, skildres inntrykket av å være «før tida attom tida, gjennomdrøymt som berre det verkelege kan vere.»

Ventetida på jorda bruker poeten til å utforske tid, rom, landskap, mennesker i forskjellige tilstander av fortvilelse. «I tretti år har han trena på kunsten å balansera ein knivsodd mørker til det gryr.» Fortelleren går som en Dante i skjærsild og helvete, vår samtids underverden. Og paradis? Kanskje, kanskje:

Høgt der oppe
i det tynnaste blå
i det strålande ingenting
over kroppane våre
held det usynlege fram sitt spel
med luft og englar.

En bokhøst med sin syndflod av trykksaker er ikke forgjeves så lenge en diktsamling som denne dukker opp fra dypet. Dette er i enhver forstand strålende poesi.