Strålende Shakespeare

Shakespeare-klassiker i vellykket tapning.

Les alle filmanmeldelsene

FILM: «Kjøpmannen i Venedig», Shakespeares kjærlighetskomedie fra 1596, har en slutt som fra og med annen verdenskrig alltid vil plage publikum. Jøden Shylock er verdenslitteraturens kanskje mest problematiske skikkelse.

Antisemittismen til tross, stykket er en av Shakespeares mest fascinerende komedier, nettopp fordi det har lag av både idédrama og tragedie i seg. I Micael Radfords nye filmversjon er tidsrammen sterkt framhevet. Både i bilder og med fortekst beskrives jødenes situasjon i datidas Venezia. De kunne ikke eie land, var tvunget til å bo i egen getto, folk spottet og spyttet på dem.

Autoritet

Al Pacino har før bevist at han kan sin Shakespeare, spesielt gjennom dokumentarfilmen «Looking for Richard» fra 1996 om prosessen med å sette opp «Richard III». Nå spiller han Shylock med en autoritet man knapt ville tiltenkt en amerikansk skuespiller.

Pacinos Shylock er ikke blitt noen entydig tragisk figur, slik man gjerne vil se ham med våre dagers øyne. Han er et offer, ja vel, men han er også en grådig person som er hevngjerrig hinsides religiøse motsetninger. Shylock framstilles usympatisk der han med dirrende underleppe krever sin rett: et pund kjøtt fra Antonios kropp. Men han har også vunnet vår sympati gjennom den berømte monologen som beskriver livet som jøde omgitt av fiendtlige kristne: «Jeg er jøde. Har ikke en jøde øyne? Har ikke en jøde hender, organer, lemmer, sanser, tilbøyeligheter, lidenskaper? ...»

Vil fri

Kjøpmannen Antonio (Jeremy Irons) har lånt 3000 dukater av Shylock fordi hans unge venn Bassanio (Joseph Fiennes) trenger pengene for å fri til den vakre og rike arvingen Portia (Lynn Collins). Ifølge kontrakten skal de betales tilbake innen tre måneder, ellers kan Shylock kreve sin makabre pant innfridd. Uhellet vil at alle Antonios skip forsvinner, og han er ute av stand til gjøre opp gjelden med Shylock.

Michael Radford, som selv har skrevet manuset til filmen, er svært tro mot Shakespeares originale tekst. Her veksler de komiske opptrinnene - som når Portia vurderer sine friere - med de mørkere scenene. Både filming og scenografi er stilfulle hyllester til tidsepoken; de mørke fargene, røde fløyelshattene, lærkappene og silkehanskene er som kopiert etter renessansemalerier. Scenen der Antonio spennes fast til stolen og blotter brystet for at kniven skal komme til ved hjertet, gir assosiasjoner til Caravaggios religiøse motiver.

I tillegg til Radfords finslepte regi, bidrar også skuespillernes elegante omgang med den velkjente teksten til at «Kjøpmannen i Venedig» fungerer som spennende film.

MAKABER PANT: Kjøpmann Antonio gjøres klar til å betale et pund kjøtt fra eget bryst.