Strålende sorti!

Når i Dizzie Tunes nå marsjerer ut av rampelyset og inn i historien, så gjør de det med knærne høyt hevet. Og kapsen bak fram.

La det være sagt med én gang: Yngvar Numme, Øyvind Klingenberg, Svein Helge Høgberg, Tor Erik Gunstrøm og Einar Idland er ikke fem gamle gubber som prøver å harke opp en siste krampetrekning av en forestilling før de forsvinner inn i sykehjemmets svale bortgjemthet.

Dette er fem herrer fra Skien i sin beste alder, som nå synes de har gitt sitt bidrag til norsk underholdningshistorie. Yngvar Numme har skrevet dette siste showet uten sin samarbeidspartner Alfred Næss, men Næss er til stede i ånden. Dette er god gammeldags, og hypermoderne, revy. Sånn skal det gjøres, liksom.

De tar oss med på et selvironisk tilbakeblikk, helt fra debuten med

«Mette Mette Mette
ingen hadde ventet dette
at det skulle ende sånn
i Libanon» og
«Marrrrrrgit, Marrrrgit
min egen hjertegode Marrrrrrrgit»

til en vanvittig parodi på Backstreet Boys, med høy saggefaktor. Noen av sketsjene kan bli litt langdryge, men fjeset til Tor Erik Gunstrøm er så ubetalelig at vi skratter likevel. Det blir et tomrom i kulturlivet uten Dizzie Tunes. Men de har lovet oss å ikke gi seg helt, så kanskje dukker de opp i en annen sammenheng. Hvis ikke kan de alltids ta seg jobb som jazzband.

STÅENDE APPLAUS: Dizzie Tunes' udødelige sketsjer og figurer kommer til å leve videre.