Strålende tyrkisk sosialrealisme

En av de aller beste kinofilmene så langt i 2016.

FILM: Etter premieren i Cannes i fjor ble Deniz Gamze Ergüvens «Mustang» hyppig omtalt som en tyrkisk «Virgin Suicides». Gitt plottet og billedspråket er det lett å forstå denne sammenligningen — det er dessuten en langt mer fengende betegnelse enn 'et old school Lukas Moodysson-drama lagt til den tyrkiske landsbygda, ispedd elementer av «Hjemme alene» og Roald Dahls «Matilda»'— men den er likevel ikke spesielt presis. For der Sofia Coppolas filmer så å si alltid peker innover mot seg selv, er «Mustang» en samfunnsengasjert og sint film — for ikke å si en film å bli sint av.

Opprørende I en liten by i det nordlige Tyrkia bor de fem søstrene Lale, Nur, Ece, Selma og Sonay sammen med sin strenge bestemor og sin tyranniske onkel Erol. Når filmen starter er de to eldstesøstrene Sonay og Selma godt i gang med puberteten, og slik tilfellet ofte er i kulturer som er tuftet på å undertrykke kvinnelig seksualitet, gir dette seg utslag i omfattende anspenthet og sikringstiltak. Mange av scenene i «Mustang» er gjengangere i coming-of-age-sjangeren, men hver gang en av søstrene har en skjellsettende opplevelse kommer gjengjeldelsen umiddelbart i form av voldelig straff og innskrenket frihet.

Den rabiate Erol forvandler gradvis familiens vakre hus til et fengsel, og under ledelse av bestemor innrulleres søstrene i en privat husmorskole, hvor målet er å forvandle dem til anstendige koneemner. Innledningsvis reagerer søskenflokken med avsky og forferdelse på dette restriktive regimet, men etter hvert bukker de én etter én under for det patriarkalske systemet. Kun yngstesøsteren Lale forblir sterk i troen på muligheten for et annet liv, og etter hvert som hun ser sine eldre søstre bli giftet inn i stadig mer ulykkelige ekteskap, legger hun en plan for å flykte til Istanbul.

Vakker «Mustang» er noe så sjelden som et genuint folkelig sosialrealistisk drama, og spillefilmdebutanten Ergüven balanserer virkemidler, plott og tematikk på en måte svært få førstegangsregissører er i stand til. Dette er en film som ikke er redd for å spille på store følelser, men samtidig er den såpass velspilt og elegant satt sammen at man ikke kan annet enn å beundre håndverket som avstedkommer disse reaksjonene.

Mye av æren for dette må tilskrives de unge skuespillerne som gestalter søstrene, og særlig må man trekke fram Günes Sensoy i rollen som Lale. Samspillet mellom de fem er så uanstrengt naturalistisk at man rett som det er mister enhver form for distanse til historien som utspiller seg på lerretet — også når åpningsscenen mot slutten av filmen kommer susende som en bumerang av velfortjent og dødelig effektiv sentimentalitet.

Feministisk «Mustang» henter mye av sin gjennomslagskraft fra det faktum at den peker utover mot et større samfunnsproblem — mot et menneskesyn som ser kvinnekroppen som en vederstyggelighet som må gjemmes bort og ties ihjel — men samtidig omfavner den uten blygsel underholdningsfilmens virkemidler. Og det er nettopp i kombinasjonen av et dagsaktuelt kjønnspolitisk budskap og en estetikk som står med det ene beinet i europeisk sosialrealisme og det andre i en internasjonal feelgoodtradisjon, at «Mustang» finner formen som gjør den til en av de aller beste filmene som har vært å se på norske kinoer i 2016.