Strålende!

Wyclef Jean innleder sitt nye album med en advarsel til ungdommen i gettoen: Verden er et narrespill, ikke la deg lure.

Og legg ned våpnene. Fred er bedre enn krig. Ord er nyttigere enn knyttnever.

Disse formaningene hadde vært lite originale dersom ikke Wyclef Jean også hadde hatt evnen til å gi dem en suggererende og energisk musikalsk ramme. Mannen er neppe verdens beste hiphopmusiker eller rapper. Snarere bryter han seg ut av disse sjangerrammene i den hensikt å nå lenger ut. Som en slags blanding av Bob Dylan, James Brown og Bob Marley danser han gatelangs med sin rå og kjappe stemme, med et budskap til enhver som vil høre på.

Underveis siterer han snart The Shadows' «Atlantis», snart John Denvers «Leavin' On A Jet Plane», snart Tom Jones med Burt Baccarachs «What's New Pussycat», eller han henviser til Destiny's Child eller Elvis Presley eller tusen andre fenomener i nærmest selvbiografiske tekster som ramler rytmesterkt og lyrisk inn i musikken.

Plata er blant mye annet et requiem for 11. september, og for sangerens egen far, som døde åtte dager tidligere. Det personlige og det storpolitiske glir sammen. Du får også flere sterke duetter og en vakker versjon av Dylans «Knockin' On Heaven's Door» på denne plata, som i enhver forstand oppleves som viktig.