Strålende

Suveren gjendiktning av et klassisk mesterverk.

BOK: At William Shakespeares sonetter er makeløs lyrikk, er knapt noen nyhet. Men at norske lesere nå kan nyte en uanstrengt, rytmisk, klangfull og poetisk gjendiktning av disse 154 diktene, er nytt i vår tid. Takket være Lillehammer-dikteren Erik Bystad er poeten fra Stratford nå tilgjengelig i norsk språkdrakt.

Mange har forsøkt seg på deler av dette verket, men noen samlet utgave har aldri vært levert. Det er ikke så merkelig. Shakespeares sonetter strekker seg mot tinder som er alt annet enn enkle å bestige. Bystad skildrer i forordet hvilke vanskeligheter man står overfor - alt fra formelle krav som har med rim og rytme og gjøre, til de mange halsbrekkende bilder og metaforer teksten byr på.

Fortvilelse

Shakespeares sonetter er et av mange lyriske forfatterskap som vitner om menneskelig fortvilelse. Jo sterkere man går inn i livets mest ekstatiske opplevelser, jo mer tyngende blir tanken på død og forgjengelighet. Tida er en ljåmann som for hver dag kommer nærmere, mens vi mennesker higer etter den ytterste sjelelige og fysiske nytelse - virkeliggjort gjennom kjærlighet.

Bystad konstaterer nøkternt av «kjærlighet» på norsk er et ord på tre stavelser, mot det engelske «love» som består av bare en.

Dette kan effektivt tjene som illustrasjon på den uendelighet av vanskeligheter gjendiktningen en tekst som Shakespeares sonetter byr på. Nærmest med dødsforakt har Bystad kastet seg over oppgaven - og nådd til topps.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hele spekteret

Innholdet i Shakespeares sonetter er langt fra ferdigdiskutert. Gjenspeiler diktene personlige opplevelser eller skriver Shakespeare om en oppdiktet person? Skildrer han homofil eller heterofil kjærlighet i verkets forskjellige partier? Dreier det seg om vennskap eller fysisk kjærlighet? Og framfor alt: Hvem er den såkalte «mørke damen» som framstår i 24 sonetter mot slutten av verket - et forhold som i høy grad trekker kjærligheten ned fra de mest luftige, idealistisk/romantiske sfærer og gjør den jordisk, konfliktfylt og problematisk.

Når man leser disse oversettelsene på strak arm får man vel nærmest inntrykk av at dikterens mål er å vise et slags kjærlighetens kaleidiskop; at han skildrer forelskelse, elskov, forplantning, vennskap, utroskap, svik, sjalusi, tvil, anger, lengsel, ungdommelig glød, alderdoms frykt, bunnløs smerte og himmelsk lykke.

En slags kjærlighetens ABC, skrevet på randen av det stupet som heter Døden.Bystads versjon av disse diktene flyter uanstrengt fra linje til linje. Bare svært unntaksvis er rimnøden synlig. Setningene slynger seg i hverandre til en lang fortelling, der kjærlighet og tid er de store motsetningene. Lengselen etter evighet støter mot innsikten i forgjengeligheten.

Barn og dikt

Det fins bare to botemidler: Viktigheten av å få barn skildres i den første sekvensen. Men gjennom hele samlingen blir vi minnet om den andre muligheten: Å forevige kjærligheten i dikt som aldri kan dø. Her er sonette 55:

Hvert fyrstemonument med gulldekor,

all marmor, skal forgå før diktet mitt.

Her skal du skinne mer, forklart i ord,

enn sten som Tiden pletter og gjør slitt.

Når statuer er falt, og krigstumult

har brutt ned murer i et fåfengt spill,

skal du ha liv i diktet like fullt,

og være uten mén fra sverd og ild.

Mot dødens makt og glemselens effekt

skal du gå frem og være til behag

for nye øyne i vår etterslekt,

til verden tar sin slutt på dommedag.

Og til du gjenoppstår da, skal du selv

få leve her, sett, elsket likevel.

Andre versjoner

Her er de fire første linjene av dette diktet i tre tidligere, norske versjoner. Først André Bjerke, fra 1964:

En fyrstes marmormonument, belagt

med gull, forgår før dette sterke dikt.

Her skal du skinne med en større makt

enn støvet sten med spor av tidens svikt.

Her er Ragnvald Skrede i 1972:

Skal marmor, gylte fyrstegravers rad

eldre enn dette trauste kvede bli?

Nei, bjartar\' skal du lyse i mitt kvad

enn sulka steinar, skjemt av ufjelg tid.

Og til slutt Per Olav Kaldestad, i 2002:

Nei marmor og forgylte statuar

av fyrstar held ikkje lik maktfull poesi.

I desse versa skin du langt meir klar

enn ustelt stein klint til av sjusken tid.

Desillusjon

Leseren kan selv sammenlikne og trekke sine slutninger, men det er vel min påstand at Bystads utgave er minst anstrengt og at oversetteren i mindre grad trer fram på arenaen. For der er det jo Shakespeare som hører hjemme. Jeg synes vel også at de tre andre versene i større grad stanger i det rytmiske og at meningen derfor sitter lengre inne.

Mange framhever Shakespeare som den første moderne dikter. Det fins mange argumenter for det, ett av dem er dikterens form for desillusjon, hans sans for livets ubønnhørlighet. Også i hans syn på kjærligheten kommer dette fram, ikke minst i diktene om «den mørke damen». Her er lidenskapen i høy grad knyttet til tvil og smerte. Derfor, til slutt, sonette 141:

Jeg elsker ikke synet av deg, nei,
for du har tusen feil som jeg kan se,
men motsatt blikket elsker hjertet deg
og dyrker blindt dét øyet vemmes ved.

Din røst behager ikke øret mitt,

min følesans skyr alt ditt kjæleri,

og lukt og smak vil frabe seg invitt

til noen sansefest i din regi.

Men verken sanser eller sunn forstand

får tåpens hjerte til å ta farvel,

jeg står igjen som skallet av en mann

og er ditt stolte hjertes usle trell.

Og min gevinst er bare smertens ild

som lønn for synder som du drev meg til.

Bystads gjendiktning kommer til å overleve ham selv. Gi ham en pris mens han er her!