Strammar grepet

Tankevekkande parallelle poetiske tekstar.

BOK: Alt på første side i den første boka av Ingrid Storholmens spennande forfattarskap møter me ein tematikk som har vist seg slitesterk og rik på moglege tilnærmingar. Ved å setja opp for lesaren eit dobbelt bilete; eit foster i mora sin mage, og eit foster som er stilt ut i eit glasmonster, får me presentert dikotomien og den tette samanhengen mellom liv og kunst, mellom det organiske auget som heldt på å dannast og det observerande og reflekterande auget som noterer seg kva som skjer.

Tekstkvern

I si førre bok «Skamtalen. Graceland» gjekk Ingrid Storholmen langt i å utfordra og utforska dei utflytande og nærast amorfe uttrykka. Ulike sider ved relasjonar som mor/dotter og mann/kvinne fekk kjørt seg gjennom ei tekstkvern som skrelte av lag etter lag, og samstundes påpeika kompleksiteten og dei nivåa som er vanskelege å gripa i dialogiske prosessar. Så vanskeleg var det å få noko grep om det, at eg med skam å melde aldri fekk talt i skrift om den boka.

Når me nå sit med den tredje boka til Storholmen framfor oss, ser me likevel noko stødig og vedvarande avteikna seg. Ho borar djupare i noko av den same tematikken; formødrer, fordøtre, mor, dotter og kvinnelagnadar. Men denne boka får oss òg til å reflektera over soge og sanning, oppleving og formidling, minne og avmakt. «Siriboka» er klart strammare komponert enn begge dei første.

Det tydar ikkje at ho er knapp eller kortfatta. Men alle dei 125 sidene er skrivne med streng poetisk disiplin, tilsynelatande meir stringent og målretta. Eg skriv tilsynelatande, fordi det ikkje er tvil om at det har vore ein medviten tanke bak det lause òg. Sjølv om Storholmen oftast bare skriv på den eine sida av bokoppslaga, har ho til gjengjeld to parallelle tekstrøyster gåande gjennom heile boka. Ei gråare skrift i nynorsk tekst står til høgre. Fargen gjev eit hint om at noko er i ferd med å falma bort, og teksten målber røysta til Siri Olsdatter, husmannsjente/kvinne født i 1800. Den klårare, svarte fonten i bokmålsteksten, assosierer me med den skrivande og tilbakeskodande poeten i vår eiga tid. Og mellom desse oppstår det eit merkeleg rom der den eine er fylt av konkrete, kroppslege og sanselege dimensjonar:

No kan regnet komme

alt høyet er på låven

armane så stive at eg må rulle  meg ut av senga

likar det

likar at du kallar meg slåttejente

at du pustar inn i øyret mitt når  far din ikkje ser

Den andre er oftare abstraherande, symbolsk og kan reflektera eit metaplan: «Jeg prøver å konstruere/konstituere meg som slektning» og viser det moderne dilemma med ekstrem sjølvobservasjon og spørsmål kring autensitet gjennom spissformuleringa som: «Skulle jeg følt noe nå?». Og det kan det lyda slik:

Slekt er som sykdom å skylde på

Jeg likner henne og jeg er redd  henne

Hva er redd i henne, i det unge  ansiktet

Jeg forestiller meg

Jeg har ingen valg

Kroppen min er satt til å gjøre  det den må: få deg, fø deg

Tidskoloritt

Gjennom å fletta inn tekstar frå den tida Siri levde, får me av og til assosiasjonar til «Anne» av Paal-Helge Haugen. «dere skaper videre på Guds verk, vi er hans verk, det er hans verk de gjør/på åker og eng med dyr og fjøs/Hans øye henger over dere».

Storholmen viser ein subtil evne til å skape tidskoloritt og ein gjennomført atmosfære kring Siri og dei skiftande fasane.

Storholmen maktar i det heile å levandegjera sitt tema på eit imponerande vis, og igjen og igjen nærmar ho seg omgrep som arv, familie, individ, genar og dei små vesentlege skifta mellom mor og dotter og lagar spenningsfylte, nyskapte poetiske bilete av det. Ho skriv innsiktsfullt om «et lite barns uberegnelige evne til å avvise».

Dei linjene som er mindre skjerpa, dominerer på ingen måte, og samstundes som den funderande, spørjande bokmålsrøysta viser oss og seg sjølv den prosessen det er å verta medviten sin plass, stig dei harde vilkåra i soga om Siri fram med spenning og konkret kjensletyngd. Dett er ei bok full av sterke bilete og tankar som det vil ta lang tid å verta ferdig med.