Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stramme og løse knuter

Bragepris-nominert novellesamling som er god nok.

BOK: Universitetslektor og Vagant-redaktør Gunnhild Øyehaug har tidligere gitt ut diktsamlingen «Salven av blåbæret». En samling som målbar et skakt humoristisk og absurd blikk på tilværelsen.

Både livsfølelsen og stilen er gjenkjennelig når Øyehaug nå prosadebuterer med den Bragepris-nominerte novellesamlingen «Knutar».

Gjenkjennelig

Den mest absurde her er kanskje den om gutten som blir født med en navlestreng så sterk at den er umulig å klippe over: Mor må løpe sammen med guttungen når han spiller fotball, og guttungen får en tidlig alderdom når han subber rundt i tøflene med en tilårskommen mor.

Fortellingen er god på sin billedlig overtydelige måte. Mine favoritter er likevel de mer hverdagslige, der Øyehaug «treffer» en gjenkjennelig livsfølelse. Som jenta som tisse, men ikke vil bevege seg for da blir hun lagt merke til. Og tvunget til å klimpre sitt elendige pianospill applaudert av en altfor velmenende familie.

Øyehaug er «alminnelig» nok til å la kjærlighetsnovellene få en sentral plass: Om en som elsker en som ikke elsker, eller to brødres kamp om en kvinne den ene kanskje ikke egentlig elsker. Tematisk forslitte som de kan virke, fortellingene er langt fra opplagte. Mest på grunn av et snedig fortellerperspektiv, sanselige detaljskildringer og en bevisst og lekende stil.

Sprikende

Fortellingen om en «sexstafett» er skrevet i en stikkordsaktig lesebokform: «Eva heiter ei kvinne, ho har opna skrittet sitt for ein mann. Han heiter Frank. Frank har fin pikk, tenker Eva. (etc.)»

Som helhet er dette likevel en noe sprikende novellesamling, som vel ikke egentlig er en ren novellesamling. Snarere prosa også bestående av dialoger, korte absurditeter eller folkelige småfortellinger. Visse av dem avsluttes med en «anti-novellistisk» kommenterende «Men der tok ein feil gitt». Eller en mer folkloristisk overbærende «Gode menneske, og så får dei det ikkje heilt til, her i livet».

Selvsikker

Det er ikke alt som er like godt i «Knutar». Men en merker en litterær selvsikkerhet hos Øyehaug som smitter over på leseren, og som kanskje også smittet over på nominasjonskomiteen til Brageprisen. For om denne riktignok gode, men på ingen måter ruvende samlingen, fortjener en nominasjon kan vel diskuteres. Eller snarere er det vel slik at lista ikke kan ligge så altfor høyt når et så lite land som Norge årlig skal kåre tolv «mesterverk». At Øyehaug skriver på et så sobert nynorsk er vel heller ingen ulempe.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media