GJENKJENNELIG STREK: Jubileumsboka «Min stil» viser Lars Fiskes utvikling gjennom 30 år som illustratør. Denne forsida for Dagbladet Magasinet vant nylig sølv i «avis-VM».
Illustrasjon: Lars Fiske
GJENKJENNELIG STREK: Jubileumsboka «Min stil» viser Lars Fiskes utvikling gjennom 30 år som illustratør. Denne forsida for Dagbladet Magasinet vant nylig sølv i «avis-VM». Illustrasjon: Lars FiskeVis mer

Stramme streker i ville univers

Lars Fiske (47) er mest kjent som tegneserieskaper, men mest sett er illustrasjonene hans. Nå feirer han 30-årsjubileum som illustratør med bok og utstilling.

Meninger

IDEER: Da Dagbladet tidligere denne måneden fikk sølvmedalje i «avis-VM», fra The Society for News Design, var det nok ikke tilfeldig at det var Lars Fiskes strek som var artikkelens store blikkfang. På forsiden og over tre sider i Magasinet hadde Fiske illustrert artikkelen «Sex-Norge» med tunger, rumper og erigerte peniser i skjønn forening, og det uten å virke usmakelig eller gå over andre streker enn sine egne.

Selv for en amerikansk designorganisasjon må Fiskes stil ha stukket seg tydelig ut i vrimmelen av innsendte bidrag. De geometriske formene, menneskene, gjerne i profil som i gamle egyptiske illustrasjoner, og det velorganiserte virvaret av folk og hendelser, er så genuint for Fiske at det er umulig å blande ham med noen andre.

Det synes også tydelig i samarbeidet med Steffen Kverneland, som gjennom 2000-tallet har vært av stor betydning for dem begge. Siden 2003 har de vært makkere, først med tegneserien om Olaf Gulbransson, og deretter i Kanon-bladene som har resultert i Kvernelands Munch-bok og Fiskes «Herr Merz», om Kurt Schwitters. Men stilene sine har de ikke surret sammen, de har om noe blitt enda mer distinkte.

I samleboka «Min stil» som kommer ut denne uka, får vi et interessant innblikk i Fiskes stil, og hvordan den har utviklet seg på de tretti åra han har jobbet aktivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å finne sin egen stil har hele veien vært svært viktig for Fiske, forteller han. Han har vært fascinert av tegnere «med ekstremt sterk identitet, som har et personlig stilunivers og tilsynelatende tegner etter et eget system uten å dermed stivne i et privat «indre landskap».»

Det første illustrasjonsoppdraget Fiske fikk, var for Arbeiderbladets (Dagsavisens) musikkbilag «Nye takter» i 1984. Siden har han gjort en rekke profilerte oppdrag for alt fra Dagbladet og A-magasinet til Deichmanske biblioteks lånekort, Tines skolemelkekartonger og veggene på Litteraturhuset i Oslo.

Hvis du aldri har sett en av Fiskes illustrasjoner før, er du derfor høyst sannsynlig blind.

Fiske var bare atten år da Nye Takter hyret ham, og studerte fortsatt tegneserier og illustrasjon på høyskolen Konstfack i Stockholm. Et av hans store forbilder på denne tiden, den franske serieskaperen Serge Clerc, tegnet for New Musical Express. Fiske syntes derfor det var helt naturlig å begynne som illustratør ved siden av tegneseriearbeidet. «Clerc var min husgud», konstaterer Fiske, og det er lett å se i disse tidlige musikkillustrasjonene. Allerede her har Fiske en distinkt penn, og en rekke av hans stilmessige kjennetegn er allerede iøynefallende, som rette, tydelige linjer og tegninger fulle av detaljer og action. Men menneskene er mer realistiske, som hos Clerc, og oppbyggingen mindre stram. Det er Fiske i en ung og mindre strømlinjeformet utgave, talentet er det ingen tvil om, men alt har ikke falt på plass ennå.

Det er synd at det bare er to av hans tidlige illustrasjoner som har kommet med i «Min stil». Kanskje er de andre originalene fra 80-tallet for lengst tapt, eller i for dårlig kvalitet, men det hadde vært svært spennende å få følge Fiskes utvikling med blikket i enda større grad. Når vi blar om fra disse første sidene er vi nemlig allerede på 90-tallet, der Fiskes personlige uttrykk allerede er på plass. En lengre tekst om hans karriere og arbeid ville også ha vært interessant for leserne.

En annen av Fiskes «husguder» er den nederlandske illustratøren, serieskaperen og arkitekten Joost Swarte. Deres stilmessige slektskap er lett å se, Fiske har tatt mye visuell humor fra ham og begge er sterkt inspirert av Hergé og ligne claire-tradisjonen han udødeliggjorde i Tintin-bøkene.

Både Fiske og Swarte er også glade i store bilder hvor det skjer mye på en gang og hvor detaljrikdommen er svært høy, noe også Pushwagner er kjent for. Slike panorama er mye brukt i barnebokverdenen i såkalte myldrebøker, som «Hvor er Willy?», men det er en svært tradisjonsrikt måte å illustrere på. Blant annet er teknikken mye brukt i gamle altertavler og veggtepper. Fiske trekker fram den engelske 1700-tallskunstneren William Hogarth, Pieter Bruegel den eldre og George Grosz som kunstnere han har hatt i bakhodet når han har laget noen av sine egne myldrebilder. I boka er hans ikoniske plakat for Tronsmo Bokhandel og illustrasjonene av Bibliotekbaren på Bristol for Dagens Næringsliv er gode eksempler på dette.

Illustrasjonsoppdragene er for en tegneseriekunstner helt nødvendig for å få ting til å gå rundt, men Fiske påpeker at den økonomiske motivasjonen ikke står i veien for at oppdragene også er viktige for ham som kunstner.

- Jeg har brukt illustrasjonsjobbene aktivt for å utvikle nye ideer, og det har hatt stor betydning for min utvikling som tegneserieskaper. Noen av mine aller beste tegnearbeider har jeg gjort som illustratør, sier han.

De morsomste illustrasjonsoppdragene synes han er de hvor han får lov til å breie seg utover sidene og som utfordrer ham både på et form- og innholdsmessig plan.

- Jeg er veldig glad i jobber hvor jeg kan ta utgangspunkt i en hovedform som blir integrert i avis- eller magasin-layouten, og hvor det er rom for et høyt detaljnivå med illustrerte utdrag fra teksten.

Disse jobbene er avhengige av en oppdragsgiver som gir frie tøyler til å påvirke layouten. Dagbladet Magasinet-jobben var en slik, og viser nok en gang at de beste resultatene kommer når kunstneren får jobbe så fritt som mulig.

For alle som har muligheten, vil det å få med seg utstillingen på Grafill R21 i Oslo være en gyllen sjanse til å ta Lars Fiskes særpregede strek i nærmere øyesyn. Han fargelegger som oftest digitalt, så de svarthvite originalene er sjeldne å se. I disse fargeløse versjonene kommer også hans tekniske ferdigheter ekstra godt fram. Har du ikke mulighet til å se utstillingen er uansett én ting sikkert: Fiskes kantete profilmennesker kommer til å dukke opp i ei avis, ei bok eller på en melkekartong nær deg i umiddelbar framtid.

• Erle Marie Sørheim anmelder litteratur og tegneserier i Dagbladet.
• Utstillingen «Min stil» åpner i morgen. Boka slippes samtidig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook