LIKE BARN LEKER BEST: Med Strange Hellos har medlemmer fra Aurora, Lumikide, Casiokids og Great News samlet seg rundt en felles interesse for eksperimentell pop fra starten av 90-tallet, skriver vår anmelder. Foto: Øystein Grutle Haara.
LIKE BARN LEKER BEST: Med Strange Hellos har medlemmer fra Aurora, Lumikide, Casiokids og Great News samlet seg rundt en felles interesse for eksperimentell pop fra starten av 90-tallet, skriver vår anmelder. Foto: Øystein Grutle Haara.Vis mer

Anmeldelse: Strange Hellos – «Chromatic»

Strange Hellos har et godt øre for hva som får drømmepop til å duge

Cocteau Twins på bergensk.

ALBUM: For de av oss som er opptatt av eksperimentell popmusikk, er starten av 90-tallet en usedvanlig gyllen alder. Band som My Bloody Valentine og Cocteau Twins gjorde det nemlig skingrende klart at det overjordiske og det alminnelige ikke nødvendigvis er motsetninger: en melodi kan være svøpt i støy og likevel være kriminelt catchy.

Chromatic

Strange Hellos

4 1 6
Plateselskap:

Brilliance Records

«Refrenget på «Gold for the Golden» kjennes, i likhet med mye på «Chromatic», rett og slett litt lett. Man kan kanskje si at vektskåla dreier mye mer mot det alminnelige enn det overjordiske.»
Se alle anmeldelser

Bergensbandet Strange Hellos – som består av folk som spiller med Lumikide, Casiokids, Great News og Aurora – viser med debutalbumet «Chromatic» at de har et godt øre for hva som får musikken fra denne epoken til å funke. Særlig albumbeste «Summer», med sine monumentale trommer og svermeriske gitarer, høres ut som en ypperlig cover av et tapt bonusspor fra drømmepop-mesterverket «Heaven or Las Vegas» (1990).

«Gold for the Golden» er på sin side tett på å være en stor låt. Det flotte verset minner mye om The Sundays, som med strålende «Reading Writing and Arithmetic» (1990) posisjonerte som det mest tilgjengelige bandet i sjangeren. Men refrenget kjennes, i likhet med mye på «Chromatic», rett og slett litt lett.

Man kan kanskje si at vektskåla dreier mye mer mot det alminnelige enn det overjordiske. Det er nok grunnen til at jeg ikke helt klarer å bry meg om singlene «We Are Trouble», «Broken Teenage Heart» og «Monumental», selv om de etter alle øyemål er godt håndverk. Veien til arenapop er egentlig ikke så lang.

Mer interessant er «Is It Me?», som sammen med det klamme folkalibiet «Albert» er det soniske utskuddet i samlingen. Her synger til forskjell Ole Martin Skålnes (Birgitta Alida Hole leder an på de resterende sporene). Det er en god låt, men de åpenbare referansene til Teenage Fanclubs prosaiske powerpop viser at Strange Hellos fortsatt holder på å finne sin egen stemme.