Netflix-originalen «Stranger Things» er en sjarmerende affære med hjertet på rett sted, full av småspennende sekvenser, tiltalende og morsomme karakterer (golfapplaus til lespende og godmodige Dustin uten fortenner) og artige arketyper fra åttitallet (personlig favoritt - storesøsters douchebag-kjæreste Steve. En Emmy til frisøren hans, vær så snill).
Netflix-originalen «Stranger Things» er en sjarmerende affære med hjertet på rett sted, full av småspennende sekvenser, tiltalende og morsomme karakterer (golfapplaus til lespende og godmodige Dustin uten fortenner) og artige arketyper fra åttitallet (personlig favoritt - storesøsters douchebag-kjæreste Steve. En Emmy til frisøren hans, vær så snill).Vis mer

«Stranger Things» er en ublu hyllest til åttitallets overnaturlige ungdomsfilmer

Det blir ikke magi av å kopiere andre.

ANMELDELSE: Nostalgi er lunefulle saker. Man lengter etter å gjenoppleve forgangne følelser og inntrykk, men glemmer at mye av grunnen til at de satte sånn spor i utgangspunktet er at man da opplevde dem for aller første gang. Å prøve å gjenskape dem ved å kopiere dem er like håpløst og selvmotsigende som å ville fange regnbuen.

Stranger Things

4 1 6
15. juli
Beskrivelse:

Spielberg-hyllest i åtte deler, om snåle ting som skjer i en småby etter at en ung gutt forsvinner.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Netflix-originalen «Stranger Things» er en sjarmerende affære med hjertet på rett sted, full av småspennende sekvenser, tiltalende og morsomme karakterer (golfapplaus til lespende og godmodige Dustin uten fortenner) og artige arketyper fra åttitallet (personlig favoritt: storesøsters douchebag-kjæreste Steve. En Emmy til frisøren hans, vær så snill).

Monster uten ansikt

I en søvnig småby forsvinner en ung gutt på vei hjem fra rollespillkveld med kompisene. Så skjer snålere og snålere ting. Guttens alenemor (Winona Ryder, i kronisk hysterisk overspill-modus) mener han snakker med henne gjennom veggene og lampene. En stum, snauklipt jente dukker opp i skogen. Flere unge forsvinner. Et monster uten ansikt lurer i mørket.

Åttitalls-hyllest

Serien er en ublu hyllest til åttitallets overnaturlige ungdomsfilmer, til Steven Spielberg, hans produksjonsselskap Amblin, og Stephen King. Serieskaperne, The Duffer Brothers, har åpenbart gode intensjoner og full oversikt over det de etteraper, men mangler Spielbergs visuelle virtuositet, Kings narrative overflod, og kanskje viktigst: begges evne til å forankre slike historier i våre underbevisste, primale redsler og lengsler. Konsekvensen er at serien sjelden går ordentlig under huden på oss, og følelsen av magi, undring og skrekkblandet fryd uteblir.

Sjekkliste-nostalgi

Der serien Lost klarte å fange essensen av både Spielberg og King ved å lage noe helt særegent, belager Stranger Things seg litt for ofte på at vi skal føle hjertevarme og ærefrykt bare ved at de huker av referanser på en sjekkliste. Jenta lærer seg å snakke ved å se på TV, akkurat som E.T.! Den nerdete guttegjengen banner og sverter til hverandre, akkurat som «The Goonies»! Storebror ligner på River Phoenix! Serien heves i andre halvdel, når den er mer opptatt av å fortelle sin egen historie.

I sin jakt på nostalgiens regnbue har brødrene Duffer latt seg forlede til å tro at den følelsen vi opplevde første gang vi så «E.T.», «The Goonies» eller «Stand By Me »handlet om alle de ytre, håndgripelige elementene, om apache-sykler, walkie-talkier og lommelyktlys som skjærer gjennom nattetåken, mens grunnen til at vi ble så hypnotisert den gangen var at vi opplevde noe helt nytt, for aller første gang.