«Stranger Things» er en ublu hyllest til åttitallets overnaturlige ungdomsfilmer

Det blir ikke magi av å kopiere andre.

Netflix-originalen «Stranger Things» er en sjarmerende affære med hjertet på rett sted, full av småspennende sekvenser, tiltalende og morsomme karakterer (golfapplaus til lespende og godmodige Dustin uten fortenner) og artige arketyper fra åttitallet (personlig favoritt - storesøsters douchebag-kjæreste Steve. En Emmy til frisøren hans, vær så snill).
Netflix-originalen «Stranger Things» er en sjarmerende affære med hjertet på rett sted, full av småspennende sekvenser, tiltalende og morsomme karakterer (golfapplaus til lespende og godmodige Dustin uten fortenner) og artige arketyper fra åttitallet (personlig favoritt - storesøsters douchebag-kjæreste Steve. En Emmy til frisøren hans, vær så snill). Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

ANMELDELSE: Nostalgi er lunefulle saker. Man lengter etter å gjenoppleve forgangne følelser og inntrykk, men glemmer at mye av grunnen til at de satte sånn spor i utgangspunktet er at man da opplevde dem for aller første gang. Å prøve å gjenskape dem ved å kopiere dem er like håpløst og selvmotsigende som å ville fange regnbuen.

Netflix-originalen «Stranger Things» er en sjarmerende affære med hjertet på rett sted, full av småspennende sekvenser, tiltalende og morsomme karakterer (golfapplaus til lespende og godmodige Dustin uten fortenner) og artige arketyper fra åttitallet (personlig favoritt: storesøsters douchebag-kjæreste Steve. En Emmy til frisøren hans, vær så snill).

Monster uten ansikt

I en søvnig småby forsvinner en ung gutt på vei hjem fra rollespillkveld med kompisene. Så skjer snålere og snålere ting. Guttens alenemor (Winona Ryder, i kronisk hysterisk overspill-modus) mener han snakker med henne gjennom veggene og lampene. En stum, snauklipt jente dukker opp i skogen. Flere unge forsvinner. Et monster uten ansikt lurer i mørket.

Åttitalls-hyllest

Serien er en ublu hyllest til åttitallets overnaturlige ungdomsfilmer, til Steven Spielberg, hans produksjonsselskap Amblin, og Stephen King. Serieskaperne, The Duffer Brothers, har åpenbart gode intensjoner og full oversikt over det de etteraper, men mangler Spielbergs visuelle virtuositet, Kings narrative overflod, og kanskje viktigst: begges evne til å forankre slike historier i våre underbevisste, primale redsler og lengsler. Konsekvensen er at serien sjelden går ordentlig under huden på oss, og følelsen av magi, undring og skrekkblandet fryd uteblir.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer