Strateg med genistempel

«Selvfølgelig var Michelangelo en stor kunstner, men Gustav Vigeland er større.»

Slik ordla Kristoffer Aamot seg for å tale kunstnerens sak overfor den tyske okkupasjonsmakten i 1940, og Oslos daværende kinodirektør trakk også fram Akropolis som argument for storheten i skulpturanlegget som var under arbeid i Frognerparken.

  • Det er kunsthistorikeren Elisabeth Kjerschow som trekker fram Aamots ord i sin grundige katalogartikkel til utstillingen «Skulpturene på broen i Vigelandsparken», som nylig åpnet i Vigeland-museet. Kjerschow ser taktikk bak Arbeiderpartiets tidligere varaordførers panegyrikk, som virker helt hinsidig i våre dager. Aamot leflet kanskje med nazistenes dyrking av «overmennesket» for å sikre framdriften i prosjektet, som han selv hadde vært komitéleder for. I alle fall vedtok det nazifiserte bystyret å øke bevilgningene, slik at arbeidet fortsatte i samme takt som før krigen.
  • Likevel er det ikke så stor forskjell på Aamots panegyriske utskeielser i 1940 og de verbale utgytelser Oslo-avisene kunne bringe da Vigelands bruplaner ble presentert ti år tidligere. Aftenposten beskrev planen som «et kjempedimensjonert friluftsmonument over norsk ånd, over geniet, over Gustav Vigeland», mens Tidens Tegn siterte Schillers klassiske «Geniet forakter tøyler». Selv ikke Dagbladets skeptiske Jappe Nielsen unnlot å gi kunstneren genistempelet, før han slapp kritikken mot selve prosjektet til.
  • Genidyrkingen lå i tida, og Kjerschow ser med rette den som en ideologisk forutsetning for at Vigeland kunne nå fram med sine storstilte planer i en alt annet enn økonomisk problemfri periode. Men dette var jo også en tidsalder da kulturpolitisk satsing ble prioritert på tvers av partigrensene i bystyret. For øvrig med størst enstemmighet om betydningen av Vigelands park i den sosialdemokratiske leir.
  • Gustav Vigeland var imidlertid ikke bare «produksjonsgeniet» som holdt seg til sitt metier med en skare av assistenter i atelieret. Hans rolle i realiseringen av skulpturparken - som vokste ut fra utkastet til fontene - var også den strategiske bakspilleren. Skulptøren må ha vært en usedvanlig dreven lobbyist , og kunne også kunsten å skaffe seg private sponsorer. Kjerschows katalogtekst om denne siden ved Vigeland er et lærestykke, og egentlig vel så interessant som når det kommer til synsinntrykket av de med kunstnerens alder stadig mer autoritært svulmende skulpturene.