Strategi og melankoli

BERLIN (Dagbladet): Med nyskapningen Berlin Biennale og utstillingen Berlin/Berlin kan selv den største entusiast få en overdose av urbanitet generelt og Berlin spesielt.

Men overfokuseringen på kunstneren som byplanlegger klarer ikke å ødelegge denne mønstringen av 70 kunstnere, som har god atmosfære og et smart utvalg kunstnere og verk.

Det lure trekket fra den kunstneriske ledelsen består i at de fleste kunstnerne er representert med to verk: Ett som er valgt ut av kuratorene og ett som er nylaget for denne biennalen. Dermed har man både åpnet for overraskelser og hatt anledning til å følge opp et hovedtema, som handler om hvordan kunstnere forholder seg til byen, fra det analytiske og pragmatiske til det romantiske og melankolske, fra dem som vil forandre byen til dem som ser byen som bilde.

Designere

Grunnlaget for en god utstilling er også lagt ved at designere og arkitekter er trukket inn, bl.a. med en vellykket, drømmeaktig «lounge» av duoen «3 de luxe», og en platting som fører en gjennom utstillingen, signert Walter Musacchi . Plattingen har to funksjoner: For det første gir den en følelse av distanse til utstillingslokalet, som om man går på en bru, beskyttet fra de rå omgivelsene; for det andre fungerer den som en veiviser i skala 1:1. Begge disse arbeidene er uanstrengte og presise bidrag til den hybrid-situasjonen kuratorene har satt opp, der det utvidede billedkunstbegrepet ikke bare tillater kunstneren å være arkitekt, men også arkitekten å være kunstner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Berlin Biennale består av minst tre parallelle utstillinger og en kongress, og vil være i kontinuerlig utvikling i to år. Hovedutstillingen denne høsten heter Berlin/Berlin, og her er «kunstneren som arkitekt» representert for eksempel ved Carsten Höller. Höller inviterte i 1991 Berlin-barn til performance-prosjektet «Barn demonstrerer for framtiden» (ingen kom), og har til denne biennalen foreslått rutsjebaneforbindelser mellom skyskrapere. En annen kunstner som opptrer som byplanlegger er Sean Snyder, som har foreslått en «informativ-kommunikativ agora over Alexanderplatz». Dette er en god idé - hvem skulle ikke ønske å kunne sette seg ned med en god avis i fjernsynstårnet 200 meter over Berlin Mitte, men den gjøres problematisk i presentasjonen, som er preget av kjæling for byplanleggingens estetikk.

Fetisjering

Realitetene vil naturligvis alltid være kunstnerens problem når han går inn på nye fagområder. 26 år gamle Snyder fra California vil neppe få anledning til å realisere sin agora, og må dermed balansere mellom rollene som uavhengig idémaker og parasittisk formalist. Den sistnevnte rollen er naturligvis den minst attraktive, og den er også forbundet med den fetisjeringen av deltakelse og sosialitet som er både urbanismens og den sosiale kunstens bakside.

Kanskje kan man si at denne fetisjeringen har overtatt for fetisjeringen av bildet, som vi vet var kunstnerstandens hovedbeskjeftigelse omtrent fram til Berlinmuren falt. Men uten bildet som fetisj (det er ikke ett eneste maleri i utstillingen) fortsetter kunstnere å behandle «bildets problem», som vi kanskje kan si er distansens problem. Norske Vibeke Tandberg forsøker som regel å slippe unna den latente melankolien i dette ved selv å tre inn i bildet, noe hun også gjør i «Boxing», der hun bokser mot seg selv i en dobbelteksponert filmloop.

Nærvær

Andre kunstnere lar melankolien få fritt utløp, blant dem overraskende nok Rirkrit Tiravanija , som presenterer super 8-film fra henholdsvis Bangkok og Berlin i to store telt. Tiravanijas filmer spilles av i slow motion, et grep også Douglas Gordon benytter seg av i sin videoprojeksjon av et par som kysser på fortauet. Midt oppe i de smarte urbane strukturene ser det altså ut til å være et behov for å se byen som bilde og å dyrke et subjektivt nærvær. Den som gjør dette med størst hell er kanskje Udo Rondinone fra Sveits. Hans installasjon består av tre videomonitorer med en slags levende stillbilder av figurer i repetitive urbane situasjoner og en plankevegg som rommer et rødt vindu mot gata utenfor, og en rekke høyttalerelementer som spiller melodien «Everyday, Sunshine». Det stemmer svært godt, kanskje fordi det virker så tilfeldig, og beskriver den blandingen av isolasjon og samhørighet som gjør at de fleste av oss fortsetter å bo i byen.

Også Wolfgang Tillmans dyrker melankolien i sine tre fotografier i gigantformat, som har titler som «Rotte forsvinner» og «Svømmehall». Tillmans har fått en framtredende rolle i utstillingen, og for første gang blir det her tydelig hvordan snapshotestetikken har overtatt for det profesjonelt utseende fotografiet som kunstens bildemessige standard.

For øvrig er Olafur Eliassons vifte som svaier mildt truende fra taket i det største rommet i Postfuhramt verdt turen til Berlin i seg selv. Og Daniel Pflumm , den kuleste videomakeren på Berlins klubbscene, leverer til denne biennalen en tilsvarende kul video, der han lar to CNN-reportere blunke i takt med en teknorytme. Det hele er en bekreftelse på at Berlin er blitt kunstens by nummer tre, etter London og New York.