Strategisk behov

DET ER INGEN mangel på normative utsagn i førstelektor Haugs debattartikkel av 10.3. Desto mer grunn til en lidenskapsløs analyse av dette spesielle virkemiddel i utenrikspolitikken: Haugs svar på det strategiske spørsmål «når skal vi bruke militærmakt?» er «åpenbart» kun i nord, hvor norske interesser etter hans syn ligger. Men i tillegg skal vi «støtte opp under de vedtak som fattes av FN». Problemet er at dette passet i den kalde krigen hvor vi sendte upartiske fredsbevarere i FN-tjeneste og ellers satt stille, mest oppe i nord. Nå, derimot, er vi militært aktive på en rekke steder rundt i verden. Utfordringene for norsk strategisk tenkning står i kø som resultat av dette: FNs reformpanel for sikkerhetspolitikken, hvor Gro H. Brundtland var med, konkluderer med at FN trenger robust intervensjonskapasitet, «operasjoner som ikke har troppestyrker til å møte aggresjon inviterer slik aggresjon» (s.60). Kofi Annan foreslår både en plikt til å intervenere - noe helt annet enn en mulighet - samt at FNs medlemsstater stiller mye mer militærmakt til disposisjon enn hittil. Norge vil altså møte et sterkt press fra FN om å bidra mye mer enn før.

FREDSOPPRETTING globalt er det nye store på dagsordenen, og her kan man også intervenere uten FN-mandat. Der Sikkerhetsrådet er blokkert, sier selv svenskene ved Laila Freivals; «måsta man overvaga hur man agere gemensamt» (SvD, 10.2.05). Vi må altså bruke hjernevinningene på legitimitetssprøsmålet også: Når skal vi fra norsk side være med på en intervensjon?: Norsk utenriksstrategisk tenkning må videre forholde seg til helt sentrale spørsmål som for eksempel forholdet mellom FN-innsatser og NATO-innsatser: Bør vi sette inn de små bidragene vi har der hvor NATO går? Eller bør vi sende dem til alle de farlige Afrika-operasjonene FN har - til Liberia, Elfenbenskysten, DRCongo, Sudan? Bør vi ha flere styrker på Balkan som er nærmest oss - vi er nesten uten styrker der nå, og måtte i sin tid flytte styrken fra Bosnia til Kosovo? Dette er sensitive spørsmål i norsk utenrikspolitikk for tiden som nesten ikke debatteres, for det reiser det enda vanskeligere spørsmål om grunnene til å bruke militærmakt: Å gjøre det gode - ja, vi er alle enige: forhindre folkemord, stoppe humanitære tragedier - dette var situasjonen i Bosnia og Kosovo. Forhindre terror? Ja, klart relevant i Afghanistan. Men i tillegg, eller er det primært, for å styrke NATO? Enda mer sensitivt, å følge USA? Og til og med så sensitivt som å si at sistnevnte kan være den viktigste grunn? Og kan vi la være, når vi de facto er militært sett integrert mer og mer?

DET ER DENNE typen uhyre vanskelige spørsmål som strategisk tenkning om bruken av norsk militærmakt må ta opp. I dag foregår det ingen stringent politisk debatt om dette. Vi legitimerer valgene som gjøres med at det styrker norske interesser; men det kan bety alt fra å opparbeide seg «good-will» i Washington til å få tilgang i EU. Hvorfor er vi med i EUs kampgrupper med uspesifisert innsatsområde? Svaret er jo helt klart at det gir oss en utenrikspolitisk basis i Brussel og at det sørger for at vi er med i den militære integrasjon som måtte finnes i EU. Dette er norsk interessepolitikk god som noen, men den har primært ingenting med sikring av norsk territorium å gjøre.