Stravinskijs «Våroffer»

Så direkte og livsbekreftende kan Stravinskijs «Våroffer» også klinge, som her på Valery Gergievs innspilling med Kirov-orkestret. Det er selvfølgelig fristende å snakke om en ubrutt russisk tradisjon som kommer til overflaten her, og som går helt tilbake til Stravinskijs eget startpunkt, som angivelig skal ha sporet av på godt og vondt i klangraffinementet hos store vestlige dirigenter.

Nøkternt sett tror jeg ikke det stemmer, mest av alt fordi det formmessig avanserte og klanglig raffinerte nok ligger Stravinskijs hjerte nærmere en et formentlig russisk urkraft. Men i Gergievs grep fungerer det musikalsk, som en eruptiv Stravinskij, boblende av liv, der ungjenta danser seg til døde som hyllest til kreftene som eksploderer i en russisk vår.