Streik nytter!

Min mor var skuespillerinne ved Den Nationale Scene i Bergen. Da jeg ble født, fikk hun 6 ukers barselpermisjon. På teatrene jobbet de syv dager i uken, og når de seks ukene var over, bar det rett tilbake til prøver og forestillinger på teatret for mamma. Inn med flaskemelken fikk jeg følgende budskap: Dette er ren utnytting av en ressurssvak yrkesgruppe!

Og i 1966 skjedde en dramatisk forandring. Forbundsleder Ella Hval tok skuespillerne ved teatrene ut i streik.

Oslo Sparebank bevilget et lån på 350 000 til streikekassen, og alle skuespillerne som ikke var i streik skulle betale 20 % av det de tjente til de streikende. Dette betyr at skuespillerne i Fjernsynsteatret, på revyscenene og frilansere som ikke jobbet ved teatrene var tungt inne for å finansiere streiken. I tillegg kom det inn midler fra private sympatisører.

Etter ti dagers streik var seieren et faktum. Æren for det tillegges Oslos daværende ordfører Brynjulf Bull. Han kalte sammen partene og foreslo en ny ordning som begrenset prøvetiden og ga skuespillerne rett til en fridag i uken.

Norsk Skuespillerforbund er verdens nest eldste forbund for skuespillere og ble stiftet i 1898 i Studentersamfundet i Oslo. Det var skuespiller Sigurd Amundsen som lanserte ideen om å stifte et forbund som skulle sloss for skuespillernes kunstneriske og økonomiske rettigheter.

På den tiden var Nationaltheatret fremdeles under bygging, og Christiania Theater var datidens «hovedscene». Skuespillerne måtte jobbe når det var nødvendig- dvs. Syv dager i uken, prøver på dagen, forestilling på kvelden, og nattprøver etter kveldens forestilling dersom det trengtes.

Teatrene var uavhengige aksjeselskap uten støtte fra det offentlige og lønnsforskjellene mellom etablerte og uetablerte skuespillere var gigantisk. Normalkontrakter, pensjonsrettigheter, arbeidstid etc. var ikke eksisterende.

I 1938 stiftet teatersjefene Norsk Teaterlederforening, og dermed fikk Skuespillerforbundet en forhandlingsmotpart.

Den første store striden kom i 1939. Striden gikk på om teatersjefene kunne nekte skuespillerne å bruke sin lønnede ferie på å skaffe seg ekstrainntekter ved å filme. Skuespillerne mente at ferien var deres, og at de kunne bruke den til hva de ville.

Konflikten toppet seg da teaterlederne sa opp samtlige skuespillere. Dvs. at ingen kontrakter ble fornyet for sesongen 1938/39.

Men Norsk Skuespillerforbund svarte med samme mynt: Ingen skuespillere fikk lov til å inngå nye engasjement ved teatrene.

Dermed var teatersjefene låst, og skuespillerne fikk en glimrende mulighet til å reforhandle det som hadde blitt datidens normalkontrakt.

Resultatet ble at skuespillerne fikk rett til å filme, rett til å arbeide i NRK, når som helst i ferien og i hele sesongen – med forbehold om tillatelse fra teatersjefen. I tillegg fikk skuespillerne fri på julaften, påskeaften og pinseaften, og prøvetiden ble standardisert.

Det har vært mange konflikter oppigjennom historien, og forbundet har vært splittet flere ganger.

Den siste store teaterstreiken var i 1979.

Hovedspørsmålet da gjaldt oppsigelesvernet og kravet om å etablere kunsteriske råd ved teatrene hvor skuespillerne kunne bli hørt.

Det ble en landsomfattende streik som fikk mye støtte. Men teatrene tapte ikke på den. Teatrene «tjener» dessverre alltid på ikke å kunne spille.

Ved Trøndelag teatre ble oppsigelsene trukket tilbake, men ved Nationaltheatret ble bare fristen for oppsigelsene utsatt.

Saken endte i Høyesterett og resultatet ble en dom som slo fast at teatersjefenes kunstneriske skjønn var saklig grunn til oppsigelse.

Skuespillere er dermed den arbeidsgruppe i Norge med dårligst oppsigelsesvern, for «skjønn» er subjektivt og teatersjefene fikk all makt til å utøve dette skjønnet.

Det symptomatiske ved alle streikene i norsk teater , er at skuespillerne aldri har streiket for høyere lønn. Det har alltid dreiet seg om andre rettigheter som arbeidstid og oppsigelsesvern. Men vi er en fremdeles en underbetalt gruppe.

Vi har seks dagers arbeidstid og todelt skift. Arbeidsgiverne kan innkalle oss til prøver om dagen og forestillinger på kvelden.

Vi står helt under arbeidsgivers styringsrett også når vi har fri. For hvis det skjer noe uforutsett- må man stille. Og «force majeure» inntrer alltid i norsk teater!

Vi kan ikke delta i det vanlige sosiale liv, for vi kan aldri sette inn en vikar. Vi kommer ikke i begravelser, bryllup og bursdagsfester til våre venner før etter kl. 23 på kvelden.

Vi lever under et konstant prestasjonspress og i perioder også under stor mediaovervåkning.

Samtidig er vi teatrenes ansikt utad og dem som skal trekke publikum i teatret.

For dette lønnes en nyutdannet skuespiller med kr. 285 133.00 i året. Etter 14 år er lønnen 375 988.00. Er det rart vi er sinte!?

Norsk Skuespillerforbund har drevet en intens lobbyvirksomhet for å heve bevilgningene til teatrene, og vi har gradvis fått lønnen opp. Men langt ifra nok.

Kanskje har vi vært for lojale mot våre arbeidsgivere i lønnsspørsmål. Vi vet at dersom vi skal få en anstendig lønn, så må teatrene produsere mindre, og det vil være trist både for oss og publikum. Men samtidig skal vi også kunne leve av vår lønn. Mot kapitalismens krav til overskudd i kulturinstitusjonene slåss selv gudene forgjeves!

Til våren er det nytt hovedoppgjør. Nå er forbundet sterkt, samlet og det er bred enighet om de prinsippene som preger våre forhandlinger. I løpet av høsten og vinteren skal vi ha en rekke seminarer og møter med våre tillitsmenn for å planlegge vårens lønnsoppgjør. Det nytter tydeligvis ikke lenger bare med gode argumenter for å få løftet lønnen for vår gruppe. Kanskje blir det nødvendig med streik til våren.

Da hadde Ella Hval blitt glad! Selv er jeg henne evig takknemlig for at ikke alle dagens skuespillerbarn tvinges til å bli flaskebarn med skuespillermødre og skuespillerfedre som arbeider syv dager i uken.