Strekens papegøyer

«Slackerkunst er like imiterende og original som et barn eller en papegøye når de etterlikner det andre sier.»

DRAMMEN (Dagbladet): Slik definerte en kritiker Slacker-begrepet, da det handlet om å navngi en ny trend av kopikultur på USAs kunstarena i 90-åra. Man var ute etter en etikett som skilte seg fra allerede etablerte merkelapper som appropriasjons- og gjenbrukskunst, og ordet som symptomatisk kom fra en samtidig filmtittel - og betyr slappfisk - slo øyeblikkelig an.

  • Slike tendenser dukket også opp på den såkalte «nye scenen» her til lands i samme tidsrom, og ikke minst med de mest upretensiøse arbeider på papir.
Nå har direktør Åsmund Thorkildsen - som start på Drammens Museums nye giv for samtidskunst - ledet en «stim» av disse «strekens slappfisker» inn i den nyrenoverte Lychepaviljongen under tittelen Norsk Slackertegning . Selv om tittelen skulle tilsi at det dreier seg om personer som skyr arbeid og anstrengelser, så gir ikke utstillingen et slikt inntrykk. Utstillerne er til dels tydelig fans av sine forbilder.
  • Derfor kan etterlikningen bli til lekende gjentakelse, og stilkopi resultere i bilder med kreativ energi.
Det er dessuten idémessige innspill bak når Terje Nicolaisen lager sin A4-serie etter minnet av en Sigmar Polke-tegning fra 60-tallet. Nicolaisen beskriver dette som at «gjenbruk av kunstneriske ideer er metaforisk sett en tanke om en intellektuell økologi, en slags motsatt avant-garde-strategi».

I likhet med kaliforniske Raymond Pettibon - en av flere slacker-forløpere - er Nicolaisen en utpreget postutopiker , og hans summariske stil er både listig og løssluppen.

  • Derimot preges de store formatene hos trioen Lotte Konow Lund, Tirill Schrøder og Elise Storsveen av tidkrevende perfeksjon, enten de streker med jugendlinjemønstre, tracer fra reklamefoto eller sakser silhuetter etter 1800-tallets papirklipp.
Forholdet til de stilistiske foreleggene vipper mellom det fascinerte og distanserte, med konturer og linjeløp som veksler fra manisk repetert til strek like kontrollert som skalpellens snitt. Mens Schrøder kler av kvinneklisjeer med en (tidlig) Andy Warhols eleganse, forener Konow Lund billedmessig besatthet av bestemte tegn med overdådig fortellerlyst. Slike slackere imiterer ikke bare ukritisk med papegøyens hermende nebb, men ser at fuglen har vinger som forflytter blikk og tanke og hindrer stillstand i bildets verden.