LEDER FOR PROSEDYREGRUPPA: Advokat Arild Humlen under en pressekonferanse i forbindelse med den såkalte Neda-saken. Familien til Neda (12) fikk avslag på asylsøknaden i 2012 etter å ha bodd i Norge i ti år.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
LEDER FOR PROSEDYREGRUPPA: Advokat Arild Humlen under en pressekonferanse i forbindelse med den såkalte Neda-saken. Familien til Neda (12) fikk avslag på asylsøknaden i 2012 etter å ha bodd i Norge i ti år. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Streng, men urettferdig

Advokatforeningen feller en knusende dom over UNE. Det må Stortinget ta på alvor.

Kommentar

Utlendingsnemnda (UNE) er blitt en stat i staten. Et overveldende flertall av asylsaker blir avgjort av nemndleder alene. UNE fungerer ikke som et «domstollignende organ», slik det var ment å være. Det blir fattet feilaktige vedtak på løpende bånd uten at sakene blir rettslig prøvet. UNE mangler barnefaglig kompetanse, og situasjonen for lengeværende asylbarn er prekær.
Dette er bare noen av de graverende konklusjonene til Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i evalueringen av syv års arbeid med asylsaker. Hadde UNE vært et hvilket som helst annet forvaltningsorgan, ville det vært ramaskrik etter en slik dom fra et så kompetent fagmiljø.
Men jeg har ikke hørt et knyst fra ansvarlige politikere. UNE er blitt en hellig ku, som politikerne ikke tør å røre. De bekrefter dermed funnene.

Prosedyregruppa ble opprettet for å gi rettshjelp til asylsøkere som hadde fått endelig avslag hos UNE. Forsvinnende få av sakene ble prøvd for retten, av den enkle grunn at asylsøkerne flest ikke har råd til advokat. En gruppe jurister, med Arild Humlen i spissen, mente det var et spørsmål om rettssikkerhet og ville teste om systemet fungerte. De ble overrasket over hvor ille det var.
Siden starten i 2007 har gruppa sett på over 1700 saker og prøvd 74 dem for retten. 59 er endelig avgjort og 38 av dem i positiv favør for asylsøkeren. Særlig gjelder det saker hvor nemndleder har avgjort saken alene. Det skal normalt bare skje når sakene er opplagt. Det har de åpenbart ikke vært.
Selv om prosedyregruppa har valgt ut saker som egner seg for rettslig prøving, er andelen omgjørelser oppsiktsvekkende høy. Det er rimelig å anta at mange flere uten rettshjelp er sendt ut av landet på feilaktig grunnlag.
Humlen understreker at gruppa ikke mener å angripe UNE for mangler og svikt. Det er systemet de vil endre. Advokatene har heller ikke som mål å sørge for at flere asylsøkere får opphold. De er ikke aktivister for annet enn rettssikkerheten som politikerne også burde være, uavhengig av asylpolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel er det vanskelig å lese evalueringen som annet enn en knusende dom over UNEs arbeidsform og kultur. Når UNE verken er underlagt politisk styring eller domstolskontroll i særlig grad, blir UNE «en stat i staten», hvor nemndledere alene i de fleste saker avgjør saker uten personlig fremmøte. Det nærmer seg en kafkaesk prosess, som aldri ville blitt akseptert om det gjaldt norske borgeres rettigheter. Hvorfor det er blitt slik, stikk i strid med intensjonene, må ledelsen i UNE svare for.
Og det gjør den. Ved å tilbakevise all kritikk. UNE stilte mannssterkt opp på pressekonferansen torsdag og møtte Humlen til debatt i Dagsnytt Atten seinere på dagen. Det er et velkjent mønster når UNE kritiseres. Man går straks til hissig motangrep i alle kanaler. Selvransakelse og innrømmelse av feil forekommer ikke. Kritikerne er uinformert og politiske. Ferdig.

Det er en uholdbar taktikk i en nødvendig og demokratisk debatt om asylpolitikk og utlendingsforvaltning. I møte med Advokatforeningens solide dokumentasjon og juridiske ekspertise, slår den heldigvis feil. Etter min mening er dette uansett en oppgave for politikerne, ikke systemet som kritiseres. Det er regjeringen og Stortinget som må rydde opp. Det har vært bekvemt å holde UNE på en armlengdes avstand og dermed kunne toe sine hender når det gjelder enkeltskjebner, men når systemet svikter, er det politikernes plikt å endre det.
Det er også i deres egen interesse. Det vil utvilsomt dukke opp flere ubehagelige saker om lengeværende asylbarn, fordi situasjonen er like uavklart som da Nathan ble innvilget opphold. Innvandringsregulerende hensyn skal fortsatt veies opp mot hensynet til barnets beste, og som Humlen påpeker, de to hensynene virker forsterkende mot hverandre. Jo lengre barn blir, desto sterkere tilknytning og grunn til å gi opphold. Men jo lengre foreldrene har vært ulovlig i landet, desto alvorligere regelbrudd og grunn til å nekte opphold.
Løsningen er å sette klare grenser som både asylsøkere og myndighetene kan forholde seg til, ikke overlate det til en nemndleders skjønn.

Norsk asylpolitikk skal være «streng, men rettferdig», er det bred enighet om på Stortinget. Prosedyregruppas arbeid avslører at det skorter alvorlig på det siste. Det kan ikke Stortinget leve med.