INTENS: John McLaughlin kan være både tonetett solist og strengesyngende klangmaker. I går viste han begge sider.
Foto: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
INTENS: John McLaughlin kan være både tonetett solist og strengesyngende klangmaker. I går viste han begge sider. Foto: LARS EIVIND BONES/DAGBLADETVis mer

Strengesterk Moldejazz

Dave Holland solo og John McLaughlin i full fusionvigør.

KONSERTER: MOLDE (Dagbladet): To av Englands fineste bidrag til moderne jazz, bassisten Dave Holland (64) og gitaristen John McLaughlin (69) konserterte på Moldejazz i går.

Siden sistnevnte begynte bare noen minutter etter at den første sluttet, ble det en ettermiddag og kveld dominert av virtuost behandlede strenger.

Artist in Residence Holland stilte solo til intimkonsert, mens headliner McLaughlin og hans 4th Dimension — bassist Etienne M'Bappé, keyboardist/trommeslager Gary Husband, trommeslager Ranjit Barot — hadde solgt ut Bjørnsonhuset til siste plass. Med andre ord to høyst ulike settinger og to høyst ulike musikalske dialekter — og to konserter å huske med dyp tilfredshet.

Makeløst
Først ut var Dave Holland, væpnet til dyst med nennsomt forsterket kontrabass og ferdigheter basert på snart et halvt århundres erfaringer som musiker på høyt internasjonalt nivå.

SOLO: Dave Holland med uforglemmelig solokonsert i lille Forum, Molde.
FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
SOLO: Dave Holland med uforglemmelig solokonsert i lille Forum, Molde. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET Vis mer

I et knippe egne komposisjoner, ispedd lånegods som John Coltranes «Mr P.C.», Charles Mingus' «Goodbye Pork Pie Hat» og Billie Holiday-klassikeren «God Bless The Child», ga han til beste kontrabasspill med makeløs distinkthet og klangpalett, lot teknikken være foredraget og formidlingens tjener og lot oss lykkelige publikummere komme nærmere musikkens sjel (eller kjerne eller hva det nå er) enn kanskje noen annen moldekonsert makter i år.

Tonetett
Spranget fra Hollands akustiske kammer til McLaughlins elektriske fusionverksted ble drøyt, men definitivt til å bære. Iallfall for denne anmelder som har trillet høye terningkast på gitaristens seineste fusionalbum og som har stor glede av de tonetette, sprøklingende frasene og forløpene hans.

De var til stede i fullt monn i går kveld, pisket fram av M'Bappés funkfresende, femstrengs mitraljøsebass, Husbands harmoniske geriljakrig fra brettene og Barots denging av det arme trommesettet.

Samme Barot måtte også ut i en blanding av fire-fire og drumbattle med Husband, utkjempet oppå en nådeløs, unison bassfigur fra de to strengelekerne, og McLaughlin var heller ikke snauere enn at han styrte kvartetten inn i en tung bluesrockkrok der den ble en stund.

Enda bedre
Men gitarmaestro Mc Laughlin har også en annen side. Når han trer ut av solistrollen og i stedet komper, legger klanger og lar tonene synge, er han nesten enda bedre, og slike øyeblikk oppveier langt på vei de mer ordinære fusionminuttene av tomgang og liring.

For også noen slike inntraff i løpet av den lange konserten, som ble avsluttet med noen toner Coltrane (fra «A Love Supreme») og Grieg («Morgenstemning») og stående applaus.