OMSTILLING: Riksarkivet på Kringsjå ved Sognsvann i Oslo. Arkivet er blitt underlagt en omstridt omorganisering som vekker sterk motstand. Foto: Jan T. Espedal / NTB Scanpix
OMSTILLING: Riksarkivet på Kringsjå ved Sognsvann i Oslo. Arkivet er blitt underlagt en omstridt omorganisering som vekker sterk motstand. Foto: Jan T. Espedal / NTB ScanpixVis mer

Strid i Riksarkivet

Det er støy der stillhet skal råde.

Kommentar

Riksarkivaren har satt i gang et omstillingsarbeid i hele det statlige arkivverket. Det har fått fagfolkene til å steile og Stortinget til å sette foten ned. Arkivledelsen har syndet mot norsk politikks fremste regel: Du kødder ikke med distriktan.

Kulturminister Thorhild Widvey gikk utradisjonelt til verks da hun ansatte ny Riksarkivar i fjor, og fant fram til Inga Bolstad. Hun kom fra Skatteetaten og var ikke arkivkyndig. Hun har økonomiutdanning og skal være god på omstilling.

Og omstilling er det blitt, i stor fart. Helt uten utredninger av institusjonenes gode og dårlige sider, men med oppbud av de sedvanlige konsulentene og deres språk, satte hun i gang «strategisk virksomhetsstyring» med frist 1. januar 2016. De regionale arkivene, statsarkivene, skulle opphøre som egne virksomheter med egen kompetent ledelse. Arkivene skulle bestå som avdelinger under en sentral ledelse. Rundt seg plasserte hun en ledergruppe uten nevneverdig arkivfaglig innsikt.

Arkivverket skulle nå legge større vekt på forvaltningens arkivproblemer og mindre på de kulturpolitiske sidene arkivene representerer. Borgernes behov for å sikre rettighetsdokumentasjon, som er en lovpålagt hovedfunksjon for arkivene, ville komme i annen rekke. Forvaltningsvedtak og nye lover trenger naturligvis forankring i eldre tekster, men som enkeltborgere kan vi også trenge opplysninger fra tidligere beslutninger for å forstå hvem vi er eller hva slags rettigheter vi kan påberope. Men den lokale og arkivfaglige kunnskap om all denne informasjonen ville bli svekket med den nye organisasjonsstrukturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå viste det seg at Bolstad hadde gjort opp regning, og den var stor, uten vert. For de ansatte i statlige virksomheter har vetorett ved omorganiseringer, og den retten benyttet arkivansatte seg av da de brøt forhandlingene i begynnelsen av november. Da havnet også saken i Stortinget, der statsråden signaliserte at omorganiseringen stanses inntil videre.

Arkivverket står overfor store utfordringer. I første rekke gjelder det den nye digitale hverdagen. Spørsmålet er bare hvor problemene er og hvordan de kan løses innenfor loven. Dette ble tatt opp i en stortingsmelding i 2012, der den daværende regjering understreket behovet for helhetlig nasjonal dokumentasjon. I kjølvannet av meldingen ansatte forrige riksarkivar en direktør med både digital og arkivfaglig innsikt. Han sluttet etter at Bolstad ble ansatt.

Det mest presserende problemet i Arkivverket gjelder arkiveringsplassen. Magasinene er fulle, og det er innført avleveringsstopp. Ikke engang 22. juli-dokumentasjonen er det plass for. Andre som vil inn i magasinene, må resignere og la verdifull dokumentasjon seile sin egen sjø. En stor og vel utredet plan for et sentralt og felles magasin på Tynset, er stadig utsatt, og arbeidet med dette er stilt i bero i skyggen av den «strategiske virksomhetsstyringen».

Riksarkivet er en av de eldste statsinstitusjonene vi har her i landet. Det er på linje med Stortinget, Høyesterett, Regjeringsadvokaten og Norges Bank, og har den norske løve i logoen. I 2017 er arkivet 200 år og det må feires, selvsagt. Da passer det dårlig med strid om en omstilling som de ansatte ikke forstår begrunnelsen for og som brukere ikke vil ha.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook