OMSTRIDT: Carl I. Hagen er ønsket av Frp i nobelkomiteen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
OMSTRIDT: Carl I. Hagen er ønsket av Frp i nobelkomiteen. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Nobelkomiteen:

Striden om Carl I. Hagens plass i nobelkomiteen har infisert norsk politikk

Nå må vi slutte å hetse Hagen. Vi bør hetse Høyre i stedet.

Kommentar

Norsk politikk kan være tøff, men det er sjelden den blir virkelig ekkel. Striden rundt nominasjonen av Carl I. Hagen til Nobelkomiteen er blitt nettopp en slik sak.

Overraskende nok er det Høyre som nå har overtatt ledertrøya som den mest uspiselige aktøren. Trøya er atpåtil akslet av parlamentarisk leder i statsministerens parti, Trond Helleland. For å forklare hvorfor det gjør så vondt i smaksløkene, må vi først spole tilbake til det som var utgangspunktet for denne pikante konflikten i Stortinget.

I førti år har det vært to uskrevne regler når Stortinget har utnevnt medlemmer til Nobelkomiteen.

  • Det skal ikke utnevnes noen som sitter som stortingsrepresentanter.
  • De andre partiene på Stortinget skal ikke blande seg inn og utfordre nominasjonene som de enkelte partiene kommer med.

Utfordringen med tilfellet Hagen, er at disse to prinsippene kommer i konflikt med hverandre. Da må ett av dem vike. Hagen er vararepresentant til Stortinget, og vil etter all sannsynlighet måtte møte i nasjonalforsamlingen mange ganger i løpet av denne perioden. Da er det bare rett og rimelig, slik Stortingsflertallet har gått inn for, at han ikke kan være valgbar som medlem til Nobelkomiteen.

Hensynet til komiteens behov for uavhengighet og distanse fra nasjonalforsamlingen, og dermed aktiv, sentral norsk politikk, veier tyngre enn enkeltpartier på Stortingets mulighet til å peke ut det medlemmet de selv aller helst vil.

Frp har sett dette komme, og har angrepet de prinsipielle argumentene mot deres valg av Carl I. Hagen på ulike måter. Men det viktigste poenget deres er dette:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stortinget har tidligere utpekt både vararepresentanter og avtroppende stortingsrepresentanter til komiteen, uten at det har blitt stoppet. Frp mener at uviljen mot Hagen, med den begrunnelse at han er vararepresentant, er ett nytt påfunn - skreddersydd for å hindre nettopp ham fra å få en plass i komiteen.

Det er en relevant innvending, men samtidig ikke. Vararepresentanten som ble valgt til komiteen, Inger-Marie Ytterhorn (Frp), ble utpekt i 2001. Thorbjørn Jagland (Ap) og Ågot Valle (SV) var avtroppende stortingsrepresentanter da de ble utpekt i 2009, men tok ikke plass i komiteen før de var ute av Stortinget. Begge deler er tvilstilfeller, som ikke ville gått igjennom i dag.

For det som har skjedd i mellomtida, er at offentligheten i Norge er blitt langt mer oppmerksomme på hvor vanskelig det er for utlandet å skille nobelkomiteen fra offisiell, norsk politikk. Det ble satt på spissen da fredsprisen i 2010 gikk til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo, og Norge havnet i «fryseboksen» med tilnærmet null diplomatiske forbindelser til Kina.

Det kan være vanskelig å forklare nobelkomiteens uavhengige posisjon i utlandet, rett og slett fordi det er Stortinget som utpeker medlemmene til komiteen. Det kommer vi heller ikke unna. Det står skrevet i Alfred Nobels testamente at komitémedlemmene skal utpekes av Stortinget. Eneste måten å «beskytte» komiteen på da, er gjennom å peke på et tydelig sett med regler og prinsipper som alle parter forholder seg strengt til.

Derfor ønsket Ap, KrF, Sp, SV og Venstre å klargjøre prinsippene ved å gjøre dem skriftlige, og understreke at både stortingsrepresentanter og vararepresentanter ikke kan velges til nobelkomiteen.

Derfor vurderte også Høyre å støtte dette, dersom reglene ble utvidet til også å gjelde folk som har lederverv i internasjonale organisasjoner. Som for eksempel Thorbjørn Jagland, som er leder for Europarådet samtidig som han sitter i nobelkomiteen.

Det er helt fair av Høyre å legge dette til kriteriene. Hvis Stortingets folk skal være utelukket, er det ikke unaturlig at også betydningsfulle verv i utlandet som binder medlemmene i nobelkomiteen, virker diskvalifiserende. Arbeiderpartiets Trond Giske har også i NRKs «Dagsnytt 18» innrømmet at det er naturlig, selv om det ville kunne ramme deres «mann» i komiteen, Jagland.

Det som derimot er ugreit og ett hundre prosent kynisk, er manøveren Trond Helleland i Høyre gjennomførte i dag.

Nå vil ikke Høyre lenger støtte det første punktet i de nye reglene, som vil hindre stortingsrepresentanter og vararepresentanter fra å sitte i komiteen. Den regelen er ifølge Helleland utformet som en ren «straffeekspedisjon» mot Carl I. Hagen.

Men sin egen «straffeekspedisjon»,gjennom punkt to i forslaget, mot Jagland, vil han gjerne gjennomføre.

Det er en politisk dobbeltmoral som er helt oppsiktsvekkende fæl. Rett og slett fordi den er så åpenbar. Helleland - og Høyre - gjør ikke engang noe forsøk på å gjemme seg bak prinsipielt holdbare standpunkter.

Motivasjonen er åpenbar: Stortinget trenger uansett ikke Høyres stemmer for å få flertall for de nye reglene. I stedet for å være med på et kompromiss som kan gjøre vedtaket bedre og mer solid forankret, snur Høyre for å rette så mye som mulig av oppmerksomheten mot Jaglands posisjon.

Høyre har i mange sammenhenger, noen vil si med rette, gitt Arbeiderpartiet hard medfart etter valget for deres uttalelser om at de ikke vil være like enkle å få med i store forlik i Stortinget. Denne saken viser at Høyre opptrer på akkurat samme måte.

Og det i en sak der uavhengigheten til nobelkomiteen settes under press. Den deles ut i helga, kan det være verdt å minne om. For virkelig å understreke hvor politisk utfordrende Norges tilknytning til fredsprisen er, har vi en dagsfersk nyhet å vise til: Utenriksministeren Ine Marie Eriksen kommer ikke til Rådhuset når ICAN mottar prisen for sitt arbeid mot atomvåpen. Fra før er det kjent at atommaktenes ambassadører boikotter utdelingen. Utenriksministeren har «gyldig» fravær, fordi hun skal være tilstede på WTO-møte i Brasil, men unnskyldningen betraktes som beleilig.

Har Trond Helleland støtte fra statsminister Erna Solberg i denne saken? Det er i alle fall oppsiktsvekkende hvis han ikke har informert henne. Norsk politikk er blitt infisert av denne striden. Viljen til å eskalere konflikten virker ubegrenset. Egoene som skal pleies i norsk politikk, er tydeligvis viktigere enn det meste annet.

Mange i denne saken har ment at folk må slutte å hetse Hagen. Det er på en måte riktig, fordi saken uansett ikke handler om hans person, men prinsippene.

Derimot kan det være på tide å hetse Høyre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook