Striden om ondskap

For 50 år siden forårsaket Hannah Arendt det som ble kalt en borgerkrig i det intellektuelle New York. Hun klarer fortsatt å provosere.

KOMPROMISSLØS: Hannah Arendt (1906 - 75) tyskfødt amerikansk sosiolog, kjent som kvinnen bak begrepet "ondskapens banalitet". Nå kommer filmen om hennes liv.

HENTET FRA INTERNETT
Original Filename: arendtcig-jpg_BildeFilter_diverse_2634.JPG
KOMPROMISSLØS: Hannah Arendt (1906 - 75) tyskfødt amerikansk sosiolog, kjent som kvinnen bak begrepet "ondskapens banalitet". Nå kommer filmen om hennes liv. HENTET FRA INTERNETT Original Filename: arendtcig-jpg_BildeFilter_diverse_2634.JPGVis mer
Kommentar

Nå kommer filmen om den jødiske filosofen og debattanten Hannah Arendt (1906-1975), kvinnen som myntet det omstridte begrepet «ondskapens banalitet». Den tyske filmskaperen Margarethe von Trotta har laget den biografiske filmen som kretser mye rundt striden blant jødiske intellektuelle som raste da Arendt skrev om rettssaken mot naziforbryteren Adolf Eichmann.

Tyske Hannah Arendt hadde flyktet til USA og var etablert som forfatter og politisk teoretiker da israelerne kidnappet Adolf Eichmann i Argentina og fraktet ham til Israel for å stille ham for retten i 1960. Arendt ba om å få dekke rettssaken for det berømte tidsskriftet The New Yorker. Hun publiserte teksten i en serie på fem artikler, som deretter ble utgitt i bokform under tittelen «Eichmann i Jerusalem». Hun utløste et skred av raseri. Det har gjenklang den dag i dag; en fersk filmanmeldelse i The New Yorker er som et ekko av samme såre motstand.

Adolf Eichmann var mannen som organiserte massetransportene av de europeiske jødene til utryddelsesleirene i øst. I bevisstheten til etterkrigstidas jøder var han et monster; selve den inkarnerte ondskapen. I Hannah Arendts øyne var han noe annet. I rettssalen så hun en grå byråkrat. En forkjølet liten mann, avkledd all ideologi. Han framstilte seg selv som en brikke i et større spill; en som utelukkende hadde fulgt ordre og gjort jobben sin. Ondskap var ingen del av hans motivasjon.

Eichmann benektet i retten at han var eller hadde vært antisemitt, og Hannah Arendt «kjøpte» hans framstilling, til manges vrede og forskrekkelse. Hun beskrev Eichmann som en banal figur uten evne til selvstendig tenkning, uten fantasi, innlevelse eller moralsk refleksjon. Derfor kunne han ikke betegnes som en ond person. Han var bare et byråkratisk instrument i et større maskineri. Slik blir ondskapen banal, ifølge Arendt.

Motstanden mot Hannah Arendts «banalisering» av tilfellet Eichmann ble forsterket av hennes åpne bebreidelser mot enkelte av lederne for de såkalte jøderådene i gettoene. De hadde gjort seg til nyttige idioter for nazistene og var dermed medskyldige i holocaust, hevdet hun.

Slik mistet hun venner, kolleger, sympati - men har gått over i historien som en av de viktigste tenkerne nettopp omkring holocaust og fenomenet ondskap. Margarethe von Trottas film - som i den nevnte kritiske omtalen i The New Yorker beskyldes for å forveksle sigarettrøyking med tenking - gir et interessant innblikk i hva Hannah Arendt satte på spill av både vennskap, karriere og renommé ved å forfekte sin teori til siste slutt. Det har kostet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.