Striden om samlingen

Oppbevarer Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo smuglergods?

DET PÅGÅR NÅ

en interessant akademisk debatt i kjølvannet av NRK Brennpunkts to programmer om skriftsamlingen til Martin Schøyen. Sist ute er førsteamanuensis Torkel Brekke og professor Per Kværne, som i Dagbladet 17.september kommer med et frontalangrep på Brennpunkt og hevder at vi er uetterrettelige og farer med usannheter. Skal vi tro deres argumentasjon, burde vi aldri ha stilt spørsmål ved den etiske opptredenen til dem som har forsket på samlingen.

Det er altså et faktum at det pågår en reell strid blant akademikere om forskningsetikken knyttet til Schøyen-samlingen, og at Universitetet i Oslo nå har stanset all forskning på samlingen. Universitetets ledelse har bedt om å få alle kort på bordet. For få dager siden vedtok også den norske avdelingen av ICOM (The International Council of Museums) en skarp uttalelse der de konstaterer at deler av Schøyens samling er skaffet til veie gjennom plyndring. Dette demonstrerer betimeligheten av å få frem relevante nye fakta om samlingen.

Vi må også minne om det besynderlige i at eieren selv, Martin Schøyen, både har nektet å stille til intervju med Brennpunkt, og heller ikke svart på noen av våre skriftlige spørsmål.

Forskerne hevder vi kommer med usannheter. Hvilke usannheter? Vi er ikke istand til å finne en eneste. Professor Kazunobu Matsuda og professor Jens Braarvig har - både foran kamera og pr. e-post til oss - bekreftet de fakta vi fremlegger i programmene.

NÅR VI REISER

spørsmålet om forskergruppen som har studert Schøyens buddhistiske skrifter har kjent til at dens eierhistorie ikke holder mål, og er å betrakte som smuglergods, er svaret ja. Schøyens eneste dokumentasjon er - etter det vi har fått opplyst - tre skriftlige erklæringer fra de som smuglet skriftene ut av Afghanistan og Pakistan. Professor Braarvig har lest høyt fra disse uttalelsene som er udaterte, og som ikke sier noe presist om funnstedet. Schøyen var ikke villig til å la oss få noen kopi av erklæringene, trolig fordi smuglernes navn er nevnt i dem.

Forskerne har også kjent til at deler av samlingen opprinnelig kommer fra Pakistan. Dette bekreftet også professor Braarvig, men han ga oss samtidig et inntrykk av at dette kun dreide seg om noen få fragmenter. I et intervju med Aftenposten bekrefter imidlertid Schøyen selv at mellom 200 og 300 skriftfragmenter i samlingen hans stammer fra Pakistan. Til sammenligning består hele British Librarys samling av 29 fragmenter - en samling de kalte «Buddhismens dødehavsruller».

FORSKERNE PRØVER OGSÅ

å gjøre et poeng ut av at man har vist stor åpenhet omkring det faktum at flere skriftfragmenter trolig har tilhørt Nasjonalmuseet i Kabul. For de aller fleste utenfor forskergruppen er det helt nytt at slike skrifter finnes. Det er også tydligvis nytt for Kværne og Brekke, for de kan heller ikke si med sikkerhet hvor mange som trolig stammer fra Nasjonalmuseet. De antyder at «et lite antall (under ti) fragmenter kunne stamme fra museet i Kabul». Professor Matsuda opererer selv med seks fragmenter, hvorav to er helt sikre. Schøyen selv mener det bare er ett som sikkert er fra Nasjonalmuseet. Han er imidlertid villig å sende fra seg to av skriftfragmentene, fordi han antar at de har tilhørt samme manuskript.

Dette forsøker forskerne å framstille som en gest fra Schøyen til Kabul-museet. Vi vet ikke hva den afghanske kulturministeren mener om tilbudet, men vi antar at han ser på det som en fornærmelse. Han mener at hele den den afghanske skriftskatten må leveres tilbake, da den er smuglet ut av Afghanistan, trolig i perioden 1992 - 96. Og Schøyen sitter på en enorm samling - omkring 10 000 buddhistiske skriftfragmenter (Kilde: Professor Matsuda).

MEN HVOR OPPBEVARER

Schøyen tyvegodset fra nasjonalmuseet i Kabul? I følge professor Matuda skal disse ha befunnet seg på et trygt sted i Nasjonalbiblioteket i Oslo. Nasjonalbiblioteket innrømmer at de en tid oppbevarte en god del av Schøyens skrifter, men nekter for at de nå har noe av dette materialet liggende. Ingen vil med andre ord fortelle oss hvor tyvegodset befinner seg, og henviser oss til Schøyen. Han vil altså ikke snakke med Brennpunkt.

Det har med andre ord ikke vært snakket åpent om dette i en årrekke, slik forskerne hevder. Det er også et vesentlig poeng i vår dokumentar, at det er først når Brennpunkt begynner å stille spørsmål om det finnes tyvegods fra Kabul i samlingen, at Schøyen i hui og hast bestemmer seg for å sende to av skriftene tilbake. Da har man altså siden 1997/98 kjent til tyvegodset, men valgt å tie.

Hvorfor? Vi kjenner ikke svaret, men dessverre for forskerne oppstår det en grunnleggende tvil om deres rolle. For hvordan skal man forholde seg til det faktum at forskerne, Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo har kjent til dette i over seks år uten å varsle for eksempel norske myndigheter eller FN-organisasjonen UNESCO?

DET ER RIKTIG

at professor Braarvig og andre forskere har problematisert eierforholdene, og ønsket seg en løsning hvor man kunne tilbakeføre deler av dette materialet til Afghanistan. Likevel har tidligere nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas, Braarvig og deler av forskergruppen framstått som Schøyens pressetalsmenn i sammenhenger som ikke har noe med selve forskningsarbeidet eller faget å gjøre.

Denne rolleblandingen må være problematisk for alle impliserte, og spesielt når Schøyen selv er så tydelig på at han vil selge samlingen, om nødvendig til utlandet - smuglergodset fra Afghanistan inkludert.

I likhet med Universitetet i Oslo har forskere fra University College London (UCL) forsket på materiale fra Schøyensamlingen - 600 såkalte magiske krukker fra Irak. Det var først etter at Brennpunkt, sammen med arkeologen Erica Hunter ved Universitetet i Cambridge, etterlyste krukkenes eierhistorie, at dette ble tatt seriøst av UCL-ledelsen. Da hadde trolig krukkene vært ved universitetet siden 1997.

UCL har valgt å ta forskningsetikken på alvor og bedt om å få en akseptabel dokumentasjon av Schøyens eierskap til krukkene. Schøyen sendte dem noe dokumentasjon i april, som UCL mente ikke var god nok. De nekter derfor nå å levere fra seg disse krukkene til en antatt verdi av 25 millioner kroner. Schøyen har ikke svart på invitasjoner verken fra UCL eller britisk politi om et møte. Hvordan skal man tolke en slik taushet?

HVA OM UNIVERSITETET

i Oslo eller Nasjonalbiblioteket gikk gjennom sine lagre, for å se om de fant noe av Schøyens materiale? Om de fant noe, kunne de be ham vise fram håndskriftenes eierhistorie. Og om den ikke finnes eller ikke er god nok, burde dette være en sak for norske myndigheter.

Kan de og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland godta at våre akademiske institusjoner oppbevarer smuglergods fra andre land - og mer spesielt - tyvegods fra Nasjonalmuseet i Afghanistan?

Norge bør heller ikke være stolt av at vi ikke har undertegnet de internasjonale konvensjonene som skal hindre ulovlig handel av antikviteter. Brennpunkts avsløringer viser hvor handlingslammet norske myndigheter i realiteten er i forhold til de omstridte delene av Schøyen-samlingen.

I første omgang kan et alternativ være å sende Schøyens afghanske materiale til UNESCOs «safe-house» i Sveits, hvor andre afghanske kulturskatter blir oppbevart inntil det er trygt å sende dem tilbake.