Striden om skolebøkene

Er norske skolebøker uforståelige, slik lærebokforsker Egil Børre Johnsen hevder i en Dagblad-kronikk fredag? Eller er de like gode - eller dårlige - som skolebøkene i andre land? Om dette strides de lærde.

  • Lærebokforskeren mener læreplanenes detaljerte krav til hva som skal stå i skolebøkene, har ført til at bøkene blir så fulle av informasjon i telegramstil at de blir ubegripelige for mange av elevene. Selv om teksten er grammatikalsk korrekt, er den død som en sild. Han mener utgiverne er for konservative og at de «safer» gjennom å gi ut bøker som til forveksling likner på læreboka fra i fjor.

Johnsen får støtte fra professor og tekstforsker Kjell Lars Berge, som kom til nedslående resultater da han ledet den største lesebokundersøkelsen som har vært gjennomført i Norge.

- Elevene fikk bare med seg en brøkdel av det som sto i bøkene, sier Berge, som mener de som lager lærebøkene har tatt altfor lite hensyn til elevene som lesere .

- Bøkene ser fine ut, men de er altså umulige å lese, sier Berge.

  • På den andre siden står forfatterne og utgiverne og hevder at norske skolebøker holder et jevnt høyt nivå.

- Vi får mange positive tilbakemeldinger fra lærerne som bruker bøkene i undervisningen, sier forlagsdirektør Ola Haugen i Cappelen.

Hvem som har mest rett, er ikke godt å si. Men debatten er uansett viktig. Skolebøker er en type litteratur som sjelden får de store overskriftene eller blir diskutert. Men disse bøkene er barn og unges første og viktigste møte med Boka, og med et skoleverk som i årevis former innsiden av hodene deres.

  • Det er de som skal arve landet som nå sitter og leser bøkene man diskuterer om holder mål. Det er neste generasjon nordmenn som - om tekstforskerne har rett - får presentert verden på en måte som virker kaotisk, som verken skaper sammenheng eller innsikt - og som i alle fall ikke gir dem lyst til å lese flere bøker frivillig.

Den statlige godkjenningsordningen for lærebøker er blitt kritisert for å virke konserverende heller enn utviklende for skolebøkene. De fleste utenom de som selv deltar aktivt som «kontrollører» - Nasjonalt læremiddelsenter, Språkrådet, Mållaget og Likestillingsombudet - ønsker å legge om ordningen, og i praksis står den statlige kontrollen for fall. Trolig foreslår Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til våren å flytte kontrollansvaret over på forlagene selv.

Dermed blir det markedet som i enda større grad enn i dag skal styre hvilke lærebøker elevene skal få. Om markedet i framtida er mest glad i bøker som likner de som kom i fjor, eller om det er de nyskapende og annerledes skolebøkene som vinner, gjenstår å se.

Men et minstekrav må være at skolebøkene både er lesverdige og lesbare.