SMUKT SVEV: Dagens praksis for å bedømme et hopps stilkarakterer er paradoksal, mener artikkelforfatteren. På bildet: Maren Lundby under et hopp i Peyongchang 12. februar. REUTERS/Dominic Ebenbichler TPX IMAGES OF THE DAY SEARCH "OLYMPICS BEST" FOR ALL PICTURES.
SMUKT SVEV: Dagens praksis for å bedømme et hopps stilkarakterer er paradoksal, mener artikkelforfatteren. På bildet: Maren Lundby under et hopp i Peyongchang 12. februar. REUTERS/Dominic Ebenbichler TPX IMAGES OF THE DAY SEARCH "OLYMPICS BEST" FOR ALL PICTURES.Vis mer

Skihopp:

Striden om stilen

De som forsvarer stilpoengenes plass i hoppsporten har dårlige argumenter.

Meninger

Minervas Nils August Andresen argumenterte nylig for at stilkarakterer bør fjernes fra hoppsporten. Slik blåser han liv i en problemstilling som dominerte norsk skidebatt i perioden hvor skiidretten ble organisert og strukturert som moderne sport.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Skiidrettens utvikling fant sted i spenningsfeltet mellom en norsk idrettstradisjon og innflytelsen fra den engelske sporten, skriver Rune Slagstad i sitt monumentale verk (Sporten). Blant idrettene som hadde størst framgang i kjølvannet av den engelske sporten, var de såkalte c-g-s-idrettene: Centimetre, gram, sekunder, med andre ord konkurranser hvor det er mulig å måle nøyaktig hvordan én prestasjon forholder seg til en annen. Rangering og sammenligning blir sentrale elementer.

Mange anså den engelske innflytelsen som et fremmedelement i den ærverdige norske skitradisjonen. Dette var bakgrunnen for Nansens oppfordring om å «øve idræt, men sky sporten og alskens rekorder». I langrenn ble det likevel ganske tidlig enighet om at tiden skulle være avgjørende, selv om rennet i 1895 ble arrangert med innlagte hindre som ble bedømt av utplasserte dommere, skriver Slagstad.

Annerledes var det med hoppsporten. Tradisjonalistene så hopp som uttrykk for nødvendigheten av å beherske alle typer terreng som norsk natur byr på, noe som tidvis også innebærer luftferder. Kunstig oppbygde stillaser, derimot, var en uting. Det innebar å fjerne skihoppet fra dets praktiske anvendelser i dagliglivets skiløping, og målet for tradisjonalistene var å holde idrettens utvikling så nær det praktiske livs behov som mulig.

Den engelske sporten la derimot liten vekt på hvorvidt og hvordan idretten var «nyttig». Den britiske overklassen, som skapte mye av den moderne sporten, insisterte på at sport var en fritidsaktivitet utøvd av amatører. Det var derfor ikke nødvendig at prestasjonene skulle etterligne bevegelser og momenter som var basert på dagliglivets praksiser. Fra dette perspektivet gjør kunstig oppbygde bakker det lettere å sammenligne prestasjoner og dermed rangere utøverne.

Striden om stilens betydning bygger på en lignende motsetning. Hopplengde er direkte målbart, mens stil må vurderes subjektivt av dommere etter gitte kriterier. Overdreven vekt på hopplengde ville skape en usunn form for spesialisering, mente tradisjonalistene, som så på kombinert – det å beherske både hopp og langrenn – som den edleste formen for skisport.

Gradvis ble motstanden mot både lange hopp og spesialisering likevel nedkjempet. Den engelske sportens prinsipper fikk økt innflytelse også på den ærverdige skisporten. Stil spiller ingen rolle i langrenn, selv om både den norske motstanden mot skøyteteknikken i 1980-årene og dagens bekymring for diagonal stil i klassisk langrenn er uttrykk for tradisjonelt forankret motstand mot ensidig vekt på å ta seg raskest mulig fram på ski.

Men i hopp ble det igjen en viktig rest av tradisjon, nemlig stilbedømmingen. Mens tiden er enerådende som rangeringsprinsipp i langrenn, er estetiske standarder fortsatt gjeldende i hopp. Kriteriene og standardene for hva som utgjør et perfekt stilmessig skihopp har skiftet mye gjennom årene, men det hender rett som det er at stilpoengene avgjør rangeringen mellom hoppere som tar seg omtrent like langt ned i bakken.

I idrett har tradisjonen en egentyngde som gjør det vanskelig å argumentere mot å la stilen telle. Vi skal alltid ha respekt for slike tradisjoner, og sannsynligvis vil stilpoeng være en del av hoppsporten også i framtida. Det er likevel en del paradokser ved hvordan stil så vidt jeg kan se bedømmes i praksis. Jeg skal her peke på to.

For det første er det lett å se at hopp som får 19,5 eller 20 i stil, alltid eller nesten alltid også er lange. Hvis poenget er at stilpoeng skal kunne kompensere for manglende lengde, slik tanken opprinnelig utvilsomt var, måtte det jo være fullt mulig å få topp stilkarakterer selv om man lander 10-15 meter bak bakkens K-punkt. Men det skjer ikke. Grunnen er muligens at den estetiske verdien av et hopp er større når man lander langt ned i bakken, og i tillegg trolig at kraft og dristighet også inngår i den estetiske vurderingen. Som Andresen påpeker, etter få år med Bokløv-stilen ble den omdefinert fra å være verdt maksimalt 16-17 poeng til å være stilren, fordi den ga større lengde. Men lange hopp blir jo allerede honorert i form av lengdepoeng, så hvorfor skal de belønnes med flere stilpoeng i tillegg?

For det andre er nedslaget antakelig det elementet ved stilbedømmelsen som skiller mest mellom utøverne. Her står vi på den ene siden overfor det paradoks at siden det er vanskeligere å sette et stødig telemarknedslag jo lenger ned i bakken man lander, kan man bli straffet for å hoppe langt (mens stilbedømming generelt altså som regel fører til det motsatte). På den andre siden er telemarknedslaget en tradisjon fra en tid hvor man landet på relativt mykt underlag. Da ga det bedre balanse og kontroll. På dagens hardpakkede snø er jeg mer usikker, men jeg registrerer som nevnt at hoppere som lander svært langt ned i bakken, ofte foretrekker jevnsides nedslag, antakelig fordi de opplever det som tryggere. En hopper som Simon Ammann sa etter et stygt fall at det var en stor mental utfordring å sette telemarksnedslag. Vi må anta at han anså det som mindre trygt.

Disse to poengene gjør at jeg synes de som forsvarer stilpoengenes plass i hoppsporten har relativt dårlige argumenter. Men i idretten har tradisjoner en egenverdi, som gjør at mine argumenter mest sannsynlig blir avvist. Og det er kanskje like greit.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook