Strindberg som maler og fotograf

AUGUST STRINDBERGS MALERKUNST var gjenstand for stor oppmerksomhet i London tidligere i år. Det sentrale galleriet Tate Modern arrangerte fra 1. februar til 15. mai en utstilling med hans billedkunst. Denne fant Tate Publishing så interessant at de ville utgi en bok om utstillingen. Boka er nå kommet, og den har tidligere direktør for Nationalmuseet i Stockholm, Olle Granath som redaktør: «August Strindberg Painter Photographer Writer» (London 2005). Den inneholder 85 av Strindbergs malerier, en del svarthvitt tegninger og noen meget interessante fotografier. Det er nesten utrolig at Strindberg (1849-1912) kunne få tid til alt dette. Han regnes jo som Sveriges mest produktive forfatter. Hans samlede verker er utgitt i 55 store bind. Vi møter en usedvanlig rik litteratur: Noveller, romaner, skuespill samt artikler og avhandlinger om emner som historie, språkvitenskap, kjemi, alkymi og fotografering.Strindberg levde et intenst urolig liv med tre problemfylte ekteskap, men han maktet hele tiden å være en skapende kunstner. Malerkunsten, denne del av hans mangfold, er blitt ofret liten oppmerksomhet. Den nevnes sjelden i litteraturhistorier og andre oppslagsverk, enda vi vet at han var en ganske produktiv maler. Göran Söderströms bok «Strindberg och hans konst» (Stockholm 1972) var den første grundige analyse av hans billedkunst. Strindberg begynte alt tidlig i 1870-årene å skrive om kunst i forskjellige Stockholmsaviser, og i 1874 ble han engasjert som fast kunstanmelder i Dagens Nyheter. Han var en meget velorientert anmelder med innsikt i malerkunsten i Paris og Berlin. Denne nye boka er en viktig markering av Strindberg som maler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SOM I FØRSTE REKKE inspirerte ham var landskapet for ikke å si «sjøskapet» i Stockholms skjærgård. I 1870 slo han seg ned på Kymmendö, og her og på andre øyer, som Dalarö, Runmarö og Blidö fant han de motiver han søkte: Sjøen med livfulle scenerier, storm og stille, langstrakte strender, fyrtårn, sjømerker og ikke å forglemme skyer i en uvanlig rik variasjon med solen som spjæret seg gjennom skylagene og fargerike solnedganger. Han studerte også menneskene og deres virke i dette sjøriket, og på Kymmendö fant han konkret stoff til to av sine meget populære romaner «Hemsöborna» (1887) og «Skärkarlsliv» 1890). «Hemsöborna» ble dramatisert til en fjernsynsserie av Sveriges Television og vinteren 1966 ble den sendt i alle de nordiske land med stor suksess. Olle Granath har selv skrevet hovedartikkelen i boka med tittelen «A writer\'s eye». Her kobler han med stor innsikt Strindbergs malerkunst til hans forfatterskap og hans liv. Han viser hvordan Strindberg i sine skildringer av natur ser disse som maleriske elementer. Han trekker fram verk der han finner dikteren som maler. Det er for eksempel i den selvbiografiske «Tjänstekvinnans son» (1886-1909) der stockholmeren Johan, Strindbergs alter ego i boka, opplever et sterkt møte med den øynatur som Strindberg så ofte kom tilbake til i sine bilder: «De krøp mellom blåbær-ris og einerbusker og kom fram til en bratt klippekant: Der så han et landskap som ga ham gåsehud av ren fryd. Småøyer og bukter som strakte seg langt avgårde, inn i evigheten. Stockholmer som han var, hadde han aldri sett dette øyriket, og han visste ikke hvor han var. Denne visjonen gjorde det samme inntrykk på ham som om han hadde gjenoppdaget et land han før bare hadde sett i sine drømmer, eller i et tidligere liv han ikke visste noe om, men som han trodde på.»

I ROMANEN «Havsbandet» fra 1890 ble det for første gang en endring i Strindbergs skildringer. Naturalismen vek tilbake for en prosa som var fylt av symbolisme, og samfunnsproblemer ble erstattet av en mer personlig kamp: «Disse veggene var fra cellene på et middelaldersk kloster hvor de visuelle, asketiske og tomme omgivelser fikk en sulten fantasi til å gnage på seg selv, og trylle fram lysere eller mørkere bilder for å kunne flykte fra intetheten: Den hvite, formløse, fargeløse tomhet hos disse kalkvaskede vegger.» Vi kan gjennom bokas billedmateriale følge en slik utvikling hos maleren Strindberg, fra de rene naturbilder til en mer impresjonistisk strek og mot slutten en anelse av symbolisme. Strindbergs store maler-ideal var engelske J. M. W. Turner. Han kjente ham først gjennom reproduksjoner, og fikk se de originale malerier i London da han var der på bryllupsreise med sin andre kone Frieda Uhl i 1893.

VI REGNER MED tre malerperioder i Strindbergs liv: Tidlig i 1870 årene, så fra 1892-1894 og den avsluttende fra 1901 til 1905. Selv om han også malte i utlandet, som i Dornach i Østerrike, Frieda Uhls hjemsted, lå de gamle, hjemlige naturelementer bakom. Sommeren 1892 på Dalarö ble hans mest produktive. Da malte han 30 bilder. Hele hans produksjon på 120 bilder er fordelt på private samlinger og offentlige gallerier. Boka har en detaljert oversikt over disse, og den inneholder også kortere artikler om Strindbergs store fotografiske interesse og innsats for dette tekniske billedmedium. Det er også detaljerte eksempler på hans scenografi, han begynte jo som skuespiller. Videre har boka en gjendiktning på engelsk av Strindbergs dikt om sky-bilder «Cloud images». En spesiell Strindberg-artikkel om kunst er også tatt med. Den ble skrevet på fransk og først offentliggjort i «La Revue des revues» 15. november 1894: «Des arts nouveaux ou Le hasard dans la production artistique». (Nye kunstformer eller tilfeldighetenes spill i den kunstneriske produksjon). Dette er en underlig artikkel der Strindberg gir subjektive og korte innblikk i musikk, lyrikk og billedkunst. Han laget selv melodier for gitar og skriver om dette, men vil ikke kalle det komposisjoner.

HANS FOARORD til Paul Gauguins utstillingskatalog i 1895 og Gauguins svar er også trykt i boka. Strindberg ønsket ikke å skrive dette forordet, og i et brev til Gauguin forklarer han i detalj hvorfor han nekter, men Gauguin syntes dette avslagsbrev var så interessant at han tok det med i sin katalog. Boka inneholder en rekke Strindbergportretter, blant disse er to av Edvard Munch, det ene er et oljemaleri fra 1892 som henger i Moderna Museet i Stockholm og det andre en litografi fra 1896 som vi finner på Munch-Museet. Om det siste skriver Olof Lagerkrantz i sin Strindberg-biografi: «Munch gjorde en litografi med Strindbergs namn men felstavat till Stindberg. Det kan ha varit en medveten nedrighet-stind på norska är tjock, uppsväld.» Nei, Strindberg og Munch var ikke alltid perlevenner da de var sammen i Berlin og Paris i 1890-årene. Store personlige konflikter preget ofte forholdet, men det var ikke malerkunst som var problemet.