Strindbergs helvete

103 år etter at Strindberg skrev «Inferno», foreligger den på norsk. Fortellingen ble lenge betraktet som en rystende dokumentasjon av dikterens galskap. I dag leser vi boka som en intens, sprudlende samtidsroman.

«Inferno» utkom i 1897 og skildrer dikterens ni hundre dager i helvete, tidfestet fra november måned 1894 til mai 1897. Den lange fortellingen ble i henimot hundre år lest som en legejournal, som et bevis på August Strindbergs galskap.

Og hva skal man tro når astrallegemet er ute og går i Amerika? Og er ikke komplottet fullbyrdet når tre pianoer trakteres samtidig i de tilstøtende værelser?

Er det da underlig at dikteren forlater sitt bosted og tar inn på hotell Orfila?

Og er det overhodet påfallende at en ensom mann ved synet av bokstavene F og S begynner å tenke på sin elskede hustrus initialer? Er det ikke helt naturlig, da, at tanken, som et lyn, slår ned på de kjemiske tegnene for jern Fe og svovel S som dermed dubleres og avslører gullets hemmelighet?

Krise

«Inferno» begynner med et farvel og slutter med et møte. I mellomtida sysler Strindberg med å lage gull i Paris, han søker hjem til Sverige for å konsultere sine leger, og han reiser til en landsby «nede ved Donau» for å gjense sin lille datter. I siste kapittel står han foran klosterporten, i møte med noe vi må tro er en omvendelse til nytt liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Strindbergs store drama «Til Damaskus» (1898- 1904) slutter utenfor en kirkedør. Vi får aldri vite om dikteren tar steget inn. »

- Jeg er tilbøyelig til å tolke «Inferno» som en beretning om symbolsk død. I alle tilfelle er det historien om en krise, og til en krise hører underkastelse, kanskje renselse - og et nytt liv, sier litteraturprofessor Arne Melberg ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet etterordet i den første norske oversettelsen av det klassiske verket.

En kraft

Det er språket og den kunstneriske kraften i «Inferno» som griper 2000-tallets leser.

Vi suges inn i en dyp medfølelse med den villfarne dikteren. Vi skulle så inderlig ønske at han må lykkes i sitt eksperiment med å framstille gull «på den tørre måten og ved hjelp av ild».

Vi lider med den forfulgte der han våkner om natta og hører kirkeklokka slå tretten slag, og umiddelbart føler elektrisk strøm. Vi gyser når den plagede dikteren bare to dager seinere ser tolv spinnerokker som minner om Ruhmkorffs induksjonsapparat fra 1851.

Strindberg føler seg presset til å forlate Paris, men hvor, hvor i all verden skulle han reise?

«Over takene ved rue d'Assas og rue Madame sees Karlsvognen og Polarstjernen.

- Mot Norden! Altså! Omen accipio!»

Strindberg havner i byen Dieppe, hos noen «gode venner»:

«- Hvor kommer De fra, ulykkelige?»

«- Jeg kommer fra døden.»

Vi hører «Blodets hvisken og Benpipernes Bøn», vi ser «Skrik» og synes at her er «saa underligt». For Strindberg skriver 1890-tallskunst på sitt beste, som et ekko av Hamsun, Munch og Obstfelder.

Et eksperiment

Professor Arne Melberg mener bestemt at Knut Hamsuns suksess med «Sult» tre år tidligere påvirket Strindberg til å skrive «Inferno».

Hamsuns elektriske salmebok er som skapt for Strindbergs induksjonsapparat.

- Forsøket på å frambringe gull er egentlig underordnet i «Inferno», sier professor Melberg.

- Det er selve eksperimentet som er viktig, hele boka var et eksperiment. Hele Strindbergs eksistens var et eksperiment. Han hadde besluttet å forlate diktningen, han skulle heretter vie sitt liv til forskningen.

Professoren fastslår lakonisk at det ikke er funnet spor av seriøs vitenskap i Strindbergs vidløftige kjemi.

Et kunstgalleri

Som en Dante i dødsriket omgås dikteren et galleri av historiske personer i «Inferno». En norsk leser møter gode landsmenn som Christian Krohg, Edvard Munch og Frits Thaulow. I et kapittel opptrer Jonas Lie, hjemmenes dikter, «syslende med et pendelur av forgylt bronse.»

I kulissene spøker en femme fatale, det er Dagny Juel, Munchs og Strindbergs elskerinne, gift med den polske litteraten Stanislaw Przybyszewski, alias Popoffsky, mannen som neppe nøyer seg med å sende skjulte meddelelser til den jagede dikteren.

I det virkelige liv ble Dagny Juel skutt av sin elsker Wladyslaw Emeryk i Tbilisi sju år seinere.

Helt hysterisk

Og slik fortsetter det, uavlatelig hysterisk, side etter side.

Vi tviler aldri et øyeblikk på at dikteren befinner seg på sin egen pinebenk, nervene er strukket til bristepunktet.

Men forfatteren Strindberg beholder full kontroll, han porsjonerer ut sin galskap i eksakte doser, han strammer grepet med konsekvens. Logikken er så omhyggelig forvridd at selv den mest paranoide må medgi at akkurat sånn er det.

arne.dvergsdal@dagbladet.no