Strindbergs vennekrets

Man skal ikke blande sammen liv og diktning. Den som ser «Dødsdansen» på Nationaltheatret, sender kanskje likevel en vennlig tanke til Siri von Essen, den første fru Strindberg. Men om Strindberg var kjent for sitt kvinnehat, utviklet han vennskap med mange mannlige norske kunstnere.

For et bord det må ha vært, på kafeen Zum schwarzen Ferkel i Berlin: Munch ved den ene enden, Strindberg ved den andre. Langs sidene: Sigbjørn Obstfelder, Gustav Vigeland, Frits Thaulow, Christian Krohg. Med 900 forskjellige likører, i flasker langs vegger og vinduer, kunne bohemene bokstavelig talt se sola gå opp gjennom spriten.

Strindberg beveget seg i en sirkel av norske kunstnere i aksen mellom Paris, Berlin og Kristiania. I Paris møtte han Bjørnson og Jonas Lie, og skriver begeistrete brev om dem begge. Han «älskar» Bjørnson, og samtalen med Lie er en «kärleksfest».

Han treffer Kielland, Ibsen og Hamsun. Men viktigst blir møtet med Edvard Munch.

Året er 1892. Munch har skandaleutstilling i Berlin. Den stenges etter to dager, med den begrunnelse at det er et hån mot kunsten å vise noe så primitivt. Effekten er umiddelbar: 29 år gammel blir Munch berømt og beryktet.

Landflyktig

August Strindberg er 44, også han berømt og misforstått, og i selvpålagt landflyktighet. I Sverige spiller man ikke stykkene hans. Det gjør man for så vidt ikke i Berlin heller: Både «Faderen» og «Frøken Julie» går bare noen dager. Det første blir tatt av plakaten på grunn av sensuren, det andre etter protester fra rasende kvinner i salen.

Strindberg blir snart midtpunktet i en litterær krets rundt kafeen Zum schwarzen Ferkel. Der synger han ballader og akkompagnerer seg selv på ustemt gitar. Han presenterer seg, pussig nok, som maler.

- Strindberg stiller ut sammen med Munch i 1893. Bildene er abstrakte sjølandskap. Han arbeider med fotografi også, bruker et såkalt hullkamera med lang eksponeringstid, for å undersøke hvordan verden var uten forstyrrelser fra øyets eget linsesystem. Både Munch og Strindberg er på den tida opptatt av okkultisme, av hva som ligger «bak» virkeligheten, sier sjefkonservator ved Munchmuseet, Arne Eggum.

Han viser fram skisser som førte fram til Munchs første Strindberg-portrett. Strindberg er ikke fornøyd: Det er for impresjonistisk og for lite heroisk. Vennskapsforholdet, som Strindberg omtaler i varme vendinger i sine brev, forstyrres for øvrig av en mørk dame som plutselig trer inn blant mennene på kafeen: Dagny Juel.

- Hun kommer til Berlin for å besøke Munch og presenteres som hans forlovede. Men hun går raskt videre til andre menn. Som nummer to eller tre i rekken kommer Strindberg. De blir elskere i en treukersperiode, etter hva Strindberg selv skriver til sin forlegger. Strindbergs egen forlovede, Frida Uhl, datter av en kjent svensk avismann og et nyttig kort på hånden, er utenbys. Historien sier at Strindberg frir til Dagny. Hun avslår, med den begrunnelse at han er en gammel mann og hun en ung kvinne. Det tar han enormt fornærmende opp, sier Eggum.

«Hore, slange, gribb»

Med Dagny Juel flammer Strindbergs kvinnehat heftig opp. Ifølge Olof Lagercrantz' biografi, beskriver Strindberg Dagny som om hun ikke var et menneske, men et farlig dyr. Han kaller henne hore, slange, råttent åtsel. Han planlegger aksjoner for at politiet skal ta henne for prostitusjon. «I hans fantasi ter hun seg som en gribb som venter i utkanten av slagmarkene der de edle mennene strider, for å suge deres blod og forgifte deres sjeler. Hun er en vampyr hvis favntak dreper, og en heks hvis rette endestasjon er bålet,» skriver Lagercrantz.

- Strindbergs hat til Dagny var vanvittig. Selv om hun gifter seg med polske Stanislaw Przybyszewski, tror Strindberg i blind sjalusi at hun er tilbake hos Munch. Jeg har inntrykk av at man var mer kynisk den gang enn i dag når det gjaldt forholdet mellom kjønnene. Przybyszewski visste godt at Dagny hadde hatt et forhold til Strindberg. Det er til og med mulig at han brukte henne for å få kontakt med dikteren, sier Eggum.

Kvinner på hjernen

I 1896 skriver Strindberg en introduksjon til Munchs utstilling i Paris. Han tolker kjærlighetsmotivene, og resultatet er at Munch framstilles som kvinnehater, eller i det minste en som illustrerer en kvinnehaters tanker. I denne perioden lager Munch sitt kjente litografi av Strindberg. Det omkranses av et mønster som ifølge okkultismen skal vise tankene; takkete, mannlige på venstre side, bølgete, kvinnelige på høyre. Men Munch nøyer seg ikke med bølger, han tegner en naken kvinne. Som om Strindberg har nakne kvinner på hjernen. Og ikke nok med det: Han feilstaver navnet. «A. Stindberg» står det. En bevisst fornærmelse?

- Ikke nødvendigvis, sier Arne Eggum, og minner om at Munch måtte skrive navnet speilvendt, rett på steinplaten.

- Men det sies at Strindberg satt med en revolver i fanget og passet på, mens Munch fjernet kvinnen og rettet navnet. Munch smilte litt av det hele. Strindberg mente jo også på et tidspunkt at Munch prøvde å ta livet av ham. På avstand, ved en slags voodoo.

Munch og Strindberg lager et hefte sammen, for det tyske litteraturtidsskriftet Quickborn, om en fransk offiser som tas til fange i Afrika og lokkes inn i døden av en kvinne. Strindberg skriver til sin forlegger: Jeg skulle bli glad om Munch ikke kom med sine foreldete priapistmotiv (erotiske motiv), men heller valgte motiv fra et rent skjønnhetssynspunkt, som ikke utelukker psykologisk dypsindighet.

Modell for Løvborg?

Henrik Ibsen kjøpte i 1894 Christian Kroghs portrett av Strindberg, Kroghs mest Munch-inspirerte bilde. Han hengte det opp i sitt arbeidsværelse, for å ha et tungt og kritisk blikk på seg. Ibsen var imponert over Strindbergs diktning. Ifølge Ibsen-biografen Robert Ferguson, mente Strindberg, ikke uten grunn, at Eilert Løvborg i «Hedda Gabler» var bygd på ham.

Strindberg advarer Ibsen, som sammen med Bjørnson hadde kjempet for kvinners rettigheter. «Kvinnebevegelsen er overklassens djevelske taktikk mot oss,» skriver han til Bjørnson. Ibsen skulle seinere få liknende kritikk fra den unge Knut Hamsun.

Hamsuns og Strindbergs vennskap ble imidlertid ikke langvarig. Da Hamsun bodde i Paris, tok han initiativ til å samle inn penger til den svenske kjempen, som gjennomlevde det som seinere skulle bli kjent som «Inferno-krisen». Et opprop går ut blant de skandinaviske kunstnerne. Men Strindberg blir ikke takknemlig, han blir rasende. Han sender Hamsun et kort med følgende ordlyd: Behold de tretti sølvpengene og la oss være ferdige med hverandre for hele livet.