Strippet for troverdighet

Du kan høre Britney Spears i Oslo Spektrum 10. mai. Vær forberedt på at det blir mest å se på.

LONDON (Dagbladet): Det begynner med et jetbrøl. Dansere heises opp i taket. «Toxic» drønner utover Wembley Arena så neseborene dirrer, og du kan kjenne varmen fra pyroeffektene på scenen slå i mot deg.

Det føles som en flystripe fra helvete eller som ondskapens hotell, eller noe midt i mellom.

Og der oppe, på en futuristisk, strippevennlig bagasjetralle i lobbyen på hennes «The Onyx Hotel» står Britney som en glorete dominatrix i svart lærdrakt og kongeblå sommefuglvinger og synger. Eller gjør hun egentlig det?

Kondistrøbbel

Indisiene kommer på rekke og rad: Britneys 2004-show er stint på koreografi, scenografi og mild pornografi, men fattig på vokal troverdighet. Det er fra USA-turneen hennes meldt om at hun er mistenkelig andpusten mellom låtene, men uberørt av kondisjonsmangel på låtene. Inntrykket bekreftes stadig vekk, og på en jazza, musicalaktig versjon av «Oops I Did It Again høres det ut til å gå litt i stå for bandet, de sliter med å henge med på vokaltempoet uten at Britney og hennes to korister enser det overhodet. Tilfeldig? Neppe.

Og det er mer: Midtveis i konserten føler Britney for å være litt personlig. Bak noe som ser ut som et piano i en massiv kamuflasje signert Blomster-Finn. Hun regner med at publikum har lest i pressen om hennes oppturer og nedturer i det siste, og unnskylder at hun er sår i halsen i kveld.

Hvorfor hører man ikke det tydeligere når hun først synger? Og hvorfor spiller pianoet like fint videre etter at Britney har reist seg opp og gått ut mot publikum igjen?

Kalkulert sexy

Kanskje er det prippent å henge seg opp i slike bagateller - vokal på bånd er vel en dagligdags foreteelse i Konsert-Norge også.

Men Britneys konsert - strippet for det musikalske aspektet - er en syltynn forestilling bygget rundt en overdreven tro på at alt går bra bare man pøser på med nok dansere i minst mulig klær, flest mulig videoklipp innimellom låtene, og en spektakulær scenografi som i sine beste stunder får den buede neonreklameveggen på Picadilly Circus til å se ut som et litt spartansk powerpoint-opplegg.

Bedømt som et show inspirert av «Chicago», «Molin Rouge» og go-go-barer, er Britneys «The Onyx Hotel Tour» til nød småinteressant multimedialt artisteri. Etter en times oppbygging troppet Britney opp i sin notoriske, hudfargete, stjerneglitrende og kroppsnære drakt, senket seg ned i et gjennomsiktig badekar, ålte seg rundt i en stor seng og klinte med en av sine mannlige dansere, mens de øvrige mannlige og kvinnelige danserne holdt på med tilsvarende, parvise homoerotiske øvelser i sengene ved siden av. Kalkulert sexy, uten provokativ kraft.

Oppskriftsmessig

Man kan altså lukke ørene og gi showet kredd for at det er oppskriftsmessig temposterkt, spissfindig og frekt koreografert og en rekvisittpris verdig.

Men showet unndrar seg egentlig musikalsk bedømming, med et unntak for backingbandet, som hørtes ganske bra ut til tross for Motörhead-aktig volum.

Det virket som vi fikk lyden av det det så ut som de spilte - i motsetning til Britneys leppebevegelser.

FREKT: Man kan lukke ørene og gi showet kredd for at det er oppskriftsmessig temposterkt, spissfindig og frekt koreografert og en rekvisittpris verdig, skriver vår anmelder om Britney Spears sin konsert i London.