Strøken «Cabaret»

Marit Andreassens sluttnummer på Oslo Nye er verd hele kvelden. Hennes Sally Bowles synger seg rett inn i hjertene.

Om teatersjef Kjetil Bang-Hansen biter negler i høst på grunn av situasjonen på Oslo Nye, har han i hvert fall ingen grunn lenger til å gjøre det på grunn av «Cabaret».

For oppsetningen er blitt akkurat den herlige og ubehagelige musikalopplevelsen man kunne håpe på, med full klaff og toppkarakter til alle: Marit A. Andreassens suverene Sally Bowles, Anders Hatlos kameleon av en konferansier, Roy Hellvins storslåtte orkester og musikkarrangementer og ikke minst koreografen Marianne Skovli Aamodt og de 11 dansernes helproffe, presise, råfrekke og fantasifulle showdansnumre.

Nazi-gift

Mens Bentein Baardson har valgt en grotesk og forfallen kabaretinnpakning på sin oppsetning i Bergen, er det settingen av show og tøylesløs underholdningskultur som preger Svein Sturla Hungnes' gjennomarrangerte og smidige iscenesettelse på Oslo Nye.

Tida er den samme, 30-årenes Berlin, syndens pøl, der den nazistiske giften har begynt å spre seg og dit den amerikanske forfatteren Cliff Bradshaw kommer for å skrive. Men selvsagt fristes Cliff raskt av Berlins forvorpne uteliv.

Han deiser inn på nattklubben Kit Kat Club, og innleder et forhold til klubbens stjerne, den engelske sangerinnen Sally Bowles.

Svein Sturla Hungnes har gjort kloke regivalg ved å tone nazieffektene ned underveis. I stedet samler han alt og fyrer løs under sangen «Vaterland». Og med hvilken effekt!

Artikkelen fortsetter under annonsen

En liten gutt og ei jente tusler fram og synger i valsetakt, plutselig fyller et nazibanner hele scenen og alt forvandler seg til uhygge og taktfast hanemarsj.

Man ville ikke frosset mer på ryggen om en hel tropp tyske soldater veltet inn.

Speil

Snarere enn å formulere «Cabaret» som en antinazistisk pamflett lar Hungnes oppsetningen speile en underholdningskultur og ei tid hvor folk så vel skyr moralske valg som havner i medløperrollen.

En stor speilløsning bak på scenen, i Kari Gravklevs flotte, abstrakte og dystre scenografi, forteller da også publikum at det er vår egen tid vi sitter og ser på.

En tid da verden igjen er blitt en kabaret og dekadent underholdningskarusell, lystig på overflaten, mer tragisk enn vi vil se under.

Akkurat det poenget hogger tak i Marit A. Andreassens sterke framføring av sluttsangen, sunget med bravur, gitt en dimensjon av tragedie og desperasjon, før hele «Cabaret» ender på et vis vi ikke har sett før.

Det er på mange måter Marit A. Andreassens kveld dette, hun gjør hver av sine sanger til perler og glansnumre. Hun er sofistikert og strålende i «Mama», synger «Lady Happy» i Roy Hellvins flotte jazzarrangement så Frank Sinatra ville vært misunnelig. Hun gjør rett og slett reint bord.

Demonisk

Men også de andre spiller og jobber som helter, ikke minst Anders Hatlos Konferansier, glatt demonisk og snikende, han både synger, danser og spiller strålende.

Erland Bakkers Cliff Bradshaw er fint portrettert, uttalt homofil - eller bifil - hvilket kanskje gjør at effekten av Sallys abort og forholdet til henne blir en smule utydelig. Til gjengjeld gnistrer det av sødme og genert romantikk mellom pensjonatvertinnen fräulein Schneider (Kari Simonsen) og herr Schultz (Jon Skolmen). De to blir oppsetningens romantiske bærebjelken og holder fram temaet unnfallenhet så det både svir og gjør vondt.

Kari Simonsens «Hva gjør man?» er dessuten framført med herlig Kurt Weillsk stemme og dissonans - suksess med andre ord.

STRÅLENDE: Det er på mange måter Marit A. Andreassens kveld dette. Hun gjør rett og slett reint bord.