Debuterer: Anna Lotterud fra Gjøvik er halve Anna of the North. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Debuterer: Anna Lotterud fra Gjøvik er halve Anna of the North. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Musikkanmeldelse: Anna of the North - «Lovers»

Strømlinjeformet 80-tallsfetisj fra norske Anna og hennes newzealandske makker

Anna of the North hverken skuffer eller engasjerer stort med debutalbumet «Lovers».

Lovers

Anna of the North

4 1 6
Plateselskap:

Honey / Different Recordings

«Som en risikofri roadtrip langs en nyasfaltert Highway 1.»
Se alle anmeldelser

Internasjonalt anerkjente stjerneskudd med norsk pass har for alvor blitt den nye standarden i et popmarked som stadig føles mer tilnærmelig. Å lage en låt sammen med Frank Ocean før man en gang har sluppet sitt debutalbum, må derimot fortsatt sies å være alt annet enn dagligdags.

Bidraget på Tyler, The Creators nye skive er den siste av flere karrieremessige oppturer for Anna Lotterud og hennes newzealandske makker Brady Daniell-Smith, som dessuten har mottatt verdifull drahjelp fra selve posterboyen for norsk musikkeksport.

Tiden på turné med Kygos trope-house smeltet da også noe av isen fra 2014-gjennombruddet «Sway», og når Anna of the North denne uken slipper sin aller første fullengder, er det først og fremst på en California-varm struktur av Daniell-Smiths synthwave-inspirerte produksjoner.

En dårlig nyhet for deg som for lengst har gått lei elektropoppens repeterende 80-tallsoppheng.

Tilhører du derimot dem som fortsatt får frysninger av «Saturdays = Youth», skal du ikke se bort i fra at høsten har fått et nytt soundtrack. Og det til tross for at store deler av «Lovers» føles mer tilpasset enn tur langs Pacific Coast Highway 1 mot San Francisco enn trikken i kalde Oslo.

Reisen starter i det oppløftende hjørnet med fine melodilinjer på «Moving On», før vi får et gledelig gjensyn med juni-singelen «Someone». «I'm only human, baby / Sometimes I act a little crazy», synger Lotterud over en drømmende reverb-overflod som både hadde gjort Phil Collins og Mitch Murder storfornøyd, men i lengden blir litt for mye av det samme.

Spesielt «crazy» kan man nemlig ikke anklage henne for å være.

Isteden er «Lovers» en både trygg og strømlinjeformet utgivelse, preget av låter som hverken har like sterkt særpreg eller variasjon vi til sammenligning forbinder med kollegene Sigrid og Aurora.

På tittelsporet og «Money» får vi riktignok oppleve hvorfor duoen har fått sin nevnte hype, mens man må helt til den trope-leflende singelen «Fire» på nest siste spor for å bryte ut av både vuggemodus og nevnte retro-fetisj.

Avslutningsvis setter den obligatoriske klinelåta «All I Want» et fint punktum på en skive jeg likevel hadde håpet skulle by på mer av både wow-faktor og gåsehud.

Den kredible innpakning satt til side, gir koblingen til The Chainsmokers (som remikset «Sway») og Kygo derfor enn så lenge mer mening enn co-signet fra Odd Future-campen etter snaue 35 minutter i Lotterud og Daniell-Smith sin svært behagelige, men ikke spesielt oppsiktsvekkende pop-verden.