Strup dem ikke!

«Det er nemlig en krig på gang. Det som skal nedkjempes er uvitenhet, oppløsning, kommersiell kultur og funksjonellanalfabetisme.»

Det er ingen overdrivelse å si at norsk barneboklitteratur de siste årene har opplevd en frodig vekst. Blar man gjennom de siste årgangene av årboka «Litteratur for barn og unge», forteller forfatternavnene om kvalitet, mangfold og profesjonalitet. Tormod Haugen, Einar Økland, Jon Fosse, Erlend Loe, Jostein Gaarder, Rønnaug Kleiva, Dag Larsen, Sissel Lie, Gro Dahle og Per Olav Kaldestad er bare noen av de norske navnene som i dag borger for at barneboka lever og trives som aldri før.

Alt i 1987 skrev Per Olav Kaldestad dette om barneboka: «Dei siste åra har me sett ei gledeleg fornying innan mange sjangrar. Me har lenge hatt ein sterk tradisjon med god poesi for born, og denne har ytterligare blitt vitalisert av dei nye tilskota. Friare former har også komme inn, skrivemåten har nærma seg borns eigne munnlege sjangrar, men poetane arbeider som voksne myndige språkbrukarar. Eit anna trekk er at det blir satsa meir på kunstferdige biletbøker enn før, og her har kome mange spennende arbeid.»

Typisk for mange norske barnebokforfattere er at de driver et vekselbruk mellom litteratur for voksne og barn. De stiller samme kunstneriske krav til barneboka som til voksenboka, og arbeider like bevisst med språk, motiv og tema innenfor begge kategorier. Det er åpenbart at den ene delen av vekselbruket virker befordrende på den andre.

Samtidig øker gledelig nok salget av bøker for barn og ungdom, og de yngre låner flere bøker på biblioteket enn tidligere. Det hører også med til bildet at det drives aktiv formidling av barne- og ungdomslitteratur både i klasserommet og utenfor skoleporten, og gis undervisning i denne litteraturen til kommende lærere, til bibliotekarer, forlags- og mediearbeidere og andre. Barnelitteraturen blir stadig mer gjenstand for forskning, det formidles kunnskap om den til allmennheten og til foreldre, og det synes som om politikerne blir stadig mer klar over hvilken betydning barne- og ungdomslitteraturen spiller både for innøvingen av en god språkkultur, og for sosialiseringen av de yngste generasjonene til samfunnsbevissthet og ansvar.

Ikke minst har nyere forskning avdekket hvilken betydning leseferdigheten har, ikke bare for den enkeltes erkjennelse, opplevelsesglede og ervervsmessige muligheter, men også for opprettholdelsen og utviklingen av et demokrati. Informasjon, deltagelse, engasjement er nøkkelord - men før dette kommer lesningen. Og et stadig mer fragmentarisk, komplisert og uoversiktlig samfunns- og yrkesliv stiller større krav til omstilling og læring enn tidligere, og derfor også større krav til leseferdigheten. De mange nye uttrykksmåter og ord som strømmer inn på avis- og boksider, avspeiler omskifteligheten og endringstakten. Leseforskerne har for lengst slått fast at den allmenne leseevne derfor stadig må utvikles, trimmes og skjerpes, slik at folk flest greier å forstå de språklige sammenhengene. Dette igjen er en forutsetning for at de skal kunne holde seg orientert, interessert og engasjert, og dermed også være i stand til å delta både i yrkeslivet og det politiske liv.

En kjerneinstitusjon i arbeidet for barnelitteratur og dermed også for fremme av lesningens og barnekulturens utvikling er Norsk barnebokinstitutt (NBI). Instituttet har vært en drivkraft i det arbeid som er nedlagt de siste tjue år, og som har gitt norsk barnelitteratur den posisjon den har i dag. Det er en kulturinstitusjon og en del av det kulturelle nettverket, som gjennom sitt bibliotek på nesten 60000 bind og gjennom sin servicetjeneste har det gitt uvurderlig hjelp og veiledning til forlag, formidlingssentraler, folkebiblioteker, skolebiblioteker, skoler, forskere, journalister, foreldre og andre. Da jeg skulle skrive om barnekulturen i mitt verk om norgeshistorien, hadde jeg vært hjelpeløs uten Norsk barnebokinstitutt (NBI).

NBIs bibliotek inneholder den mest komplette samling av all barne- og ungdomslitteratur som er utgitt i Norge, men også landets fremste samling av norsk og internasjonal fag- og forskningslitteratur på feltet. Det er instituttet som utgjør den nevnte årboka «Litteratur for barn og unge»; det driver en institusjonalisert formidlingsvirksomhet og har også gjennomført en rekke større utstillinger, seminarer og prosjekter, som det vil føre for vidt å ramse opp, men som til sammen har profilert barnebokas, og ikke minst lesningens betydning på en enestående måte.

Et av prosjektene som har vært gjennomført, heter «inn i teksten» og har formidlet litteratur til elever i 5.- 7. klasse i Agder. Her gav man lærere og elever kunnskap om nyere barne- og ungdomslitteratur, skapte leseglede, stimulerte til leselyst, utviklet nyere metoder i litteraturformidling og tilrettela samarbeidet mellom skole- og kultursektor. Et annet tiltak er en vandreutstilling om norsk barnekultur som er vist 130 steder over hele Norge, og også i Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og Spania.

I de siste årene har det vært registrert urovekkende signaler fra barn og ungdoms lesning. Ikke minst har forskerne pekt på at yngre generasjoner i større og større grad dropper boka, slår seg ned i margen av samfunnet som leseudyktige amøber, faller igjennom i arbeidslivet fordi de lider av inkompetanse og kompenserer gjennom asosial adferd. Det er mange årsaker til dette: større sosial mobilitet, større krav til språklig dyktighet, storm fra billedmediene osv.

Politikerne synes i teorien å ha forstått at noe holder på å gå galt, men på en eller annen mystisk måte har de unnlatt å forstå at i slike tider må de ruste opp slike basisinstitusjoner som Norsk barnebokinstitutt. Det er nemlig en krig på gang. Det som skal nedkjempes, er uvitenhet, oppløsning, kommersiell kultur og funksjonell analfabetisme. Det som skal forsvares og utvikles, er barnas egen kultur, men også kvalitetslitteraturen, kvalitetsopplevelsen og den generelle leseferdigheten.

Men styrken til grunnforsvaret svekkes. Ikke minst kan bevilgningene til Norsk barnebokinstitutt illustrere dette. NBI har fem ansatte og drives på statsmidler via Kulturdepartementet. For å drive virksomheten effektivt og dynamisk, må selvsagt instituttet ha muskler.

Fra 1993 til år 2000 økte tilskuddet nominelt med 11 prosent totalt. I samme periode var imidlertid lønnsveksten ifølge Statistisk sentralbyrå hele 35 prosent, mens prisøkningen var på 16 prosent. Reelt sett har med andre ord NBI måttet tåle en betydelig nedgang. Mens lønnskostnadene i 1993 utgjorde under 50 prosent av budsjettet, utgjør de i år 2000 70 prosent. Dersom det nye budsjettforslaget for året 2001 går igjennom, betyr det at man struper mulighetene ytterligere.

De av oss som har fulgt instituttet på nært hold vet at en del av denne tilbakegangen har man kompensert ved effektiv planlegging og ledelse, men i år lar det seg ikke skjule at situasjonen er prekær. Samtidig er trangboddheten i Kristian Augusts gate etter hvert blitt kvelende, og behovet for nye lokaler påtrengende, noe som hemmer institusjonens smidighet og vitalitet, men ikke den entusiasme som alltid har vært en viktig karakteregenskap hos kulturarbeiderne i Kristian Augusts gate. Nasjonalt læremiddelsenter flytter i disse dager ut av Bankplassen 3, og disse lokalene er som skreddersydd for Norsk barnebokinstitutt, ikke minst fordi instituttet i så fall vil få klart større potensialer for å fremme formidlingsvirksomheten og trekke publikum til instituttet og samlingene. Det er også naturlig at NBI får folde seg ut i et miljø der formidling av kunst og kultur står i sentrum.

De folkevalgte må nå innse sitt ansvar for kommende lesende generasjoner og gi Norsk barnebokinstitutt luft og muligheter. Strup dem ikke, men la dem fly!

barnebøker

Norsk barnebokinstitutt er en uhyre viktig basisinstitusjon for barne- og ungdomslitteraturen, for lesningen, forskningen, formidlingen og norsk språk. Gi institusjonen muskler. Det utføres knapt viktigere kulturarbeid i det norske samfunn, skriver formannen i Den norske Forfatterforening, Karsten Alnæs.