Strutter av talent

I debutromanen «Orakelveggen» klikker Erik Honoré seg rett inn på nettet. Ikke siden Jan Kjærstads «Homo Falsus» (1984) er det kommet en roman som på en så bevisst og gjennomført måte forholder seg til den moderne IT-verden.

Siden den gang er det skjedd en eksplosiv utvikling, og Honoré tar utvilsomt høyde for denne i en roman som både motivisk og formelt er (som sjargongen lyder) i synk med nettets og skjermens virtuelle virkelighetsbilde.

Her møter vi et miljø av samplere og hackere i en virkelighet som er i ferd med å reduseres til katalogiserbare fragmenter, en verden der chatting er i ferd med å bli den vanligste måten å kommunisere på.

Det er en verden der det dreier seg om å ordne og systematisere endeløse billedstrømmer, der spredte virkelighetsfragmenter kan samles sammen til en helhet, til et virkelighetsbedrag som kan forføre og påvirke i vel så høy grad som en reell størrelse.

Bekymring

Honoré beveger seg lett, lekende og uanstrengt omkring på denne digitale lekeplassen. Han kjenner tenkemåten og sjargongen, han er i synk med sitt eget stoff. Men samtidig er det innebygd en kritisk distanse, en sterk bekymring over hva den moderne teknologien er i ferd med å gjøre med oss. I «Homo Falsus» tegnet Kjærstad et skremmebilde av en ny mutant: det grunnleggende falske og inntrykksimmune menneske, Homo Falsus og Homo Recens. I «Orakelveggen» blir vi presentert for en radikalisert versjon av dette menneskebildet.

Men bak dette trenger også et annet bilde seg på.

Romanen formidler en lengsel etter ekthet og sannhet bak «nettets skinnverden», hvor nettopp denne skinnverdenen på paradoksalt vis søkes brukt til å kompensere for de tap og de savn som brukerne av nettet er blitt påført i virkeligheten.

Dette gjelder for begge de to hovedpersonene i romanen, politietterforskeren David og hans medhjelper Peach, som sammen arbeider med å oppspore pedofile nettbrukere, og som begge baler med å mane gjenganger fra fortida i jorda.

Skremmende

«Orakelveggen» er fascinerende og skremmende lesning. Jeg-fortelleren kaller sin tekst «en fragmentarisk rapport». I en annen metakommentar drøfter han risikoen ved å fortelle helt nye historier og plassere dem midt blant andre historier, «som trojanske historier, som gjøkunger».

På et tidspunkt føler han også at hans rolle som allvitende forteller er i ferd med å kompromitteres, som om noen forsøker å overta historien og «stake ut en ny kurs, plotte inn nye koordinater. Og det er noe som skjer på skjermene. Inne i bildene».

Slik forsøker romanen å holde sammen på et stoff som i kraft av sin egen virkemåte truer med å utradere den individuelle forteller. Romanen kjemper mot sin egen iboende drift mot oppløsning, en kamp den faktisk går seirende ut av. For det fins tross alt en klar struktur i romanen, en fortløpende fortelling med en spenningsoppbygging som blir tydeligere jo lenger den skrider fremad, og med en avklaring og avrunding som skaper og hevder en orden i motsats til nettets endeløse strøm av disparate bilder og informasjonsfragmenter.

Original roman

Romanen virker noe uryddig, og fortelleren klarer kanskje ikke helt å holde styr på alle de motivene som bringes inn. Men en slik kritikk rammer i og for seg ved siden av. Prosjektet som sådant forutsetter nemlig en tekst som stritter til alle kanter. Uansett er det tale om en dypt original roman som strutter av talent og kløktig skrivekunst.

Jeg tar neppe munnen for full hvis jeg spår at «Orakelveggen» vil vekke stor oppmerksomhet. Det fortjener den i alle fall. I «Orakelveggen» har nemlig Honoré stilt opp et speil for oss nåtidsmennesker, et speil som på illusorisk vis skjuler og avslører vårt sanne ansikt - i den grad et slikt fortsatt fins.

MUSIKALSK DEBUTANT: Erik Honoré har produsert artister som Velvet Belly, Nils Petter Molvær, Anne Grete Preus og Bendik Hofseth. Nå står han fram som en meget talentfull bokdebutant.