LITT UTDATERT: Hedda Staver Cooke og balletten som hyller Isadora Duncan føles ikke rasende relevant, men det finnes andre høydepunkter i hitparaden «Music Hall». Foto: Jörg Wiesner/Det Norske Opera og Ballett.
LITT UTDATERT: Hedda Staver Cooke og balletten som hyller Isadora Duncan føles ikke rasende relevant, men det finnes andre høydepunkter i hitparaden «Music Hall». Foto: Jörg Wiesner/Det Norske Opera og Ballett.Vis mer

Strutteskjørt med selvironi

«Music Hall» er en lettbent hitparade.

BALLETT: Terskelen skal senkes. Skuldrene likeså. Nasjonalballettens «Music Hall» er show og skoletime, nostalgisk hyggestund og understreking av ballett som toppidrett på høyt nivå.

Selvironi
Syv balletter er satt sammen til en underlig sprikende, men underholdende potpurri, fra det konvensjonelt vakre i Balanchines «Allegro Brillante» via det intenst moderne i Glen Tetleys «Ricercare» til ren komedie i «Le Grand Pas de Deux» og «Pas de Quatre». De to sistnevnte er både krevende klassiske koreografier og søte parodier på sjangerens store alvor og rivalisering i kulissene. Yolanda Correa og Yoel Carreno, sett så mange ganger i blodseriøse hovedroller som prinser og prinsesser som elsker og dør dansende, ble publikumsyndlinger under gårsdagens premiere for sin livlige og deilig selvironiske «Le Grand Pas De Deux».

Ser anstrengelsen
Ellers er kvaliteten noe varierende. «Five Waltzes in the Manner of Isadora Duncan», en hyllest til tittelpersonens fri og konvensjonsbrytende måte å danse på, virker noe utdatert. Pas de Deux'en fra «Don Quijote» er flott, men mer teknisk imponerende enn ekspressiv - og skjemmes av at dansernes anstrengelser skinner gjennom og at balansen svikter noe i avgjørende øyeblikk. Litt mer flyt ville også vært ønskelig i «Ricercare», en visuelt slående og koreografisk spennende ballett som Mordecai Seters musikk gjør vel melodramatisk. «Allegro Brillante» er vakker og velkomponert og velegnet til å vekke en gryende kjærlighet for klassisk ballett. Men det er Sidi Larbi Cherkaouis «Faun», en slags gjendiktning av en gammel Ballets Russes-koreografi, som er kveldens høydepunkt. Mykt og lydløst blir danserne James O'Hara og Daisy Philips til buktende skogsskapninger, som kjemper og elsker i et fascinerende forhold.

Malplassert
Bjarte Hjelmeland er en opplagt konferansier, men hans to sangnumre, en hyllest til Wenche Foss og «Jeg er som jeg er» fra «La Cage aux Folles», er nesten imponerende malplassert i denne sammenhengen. «Music Hall» foregår på en ominnredet Scene 2, der Operabygningens nesten uutholdelige smakfullhet får et eklatant brudd med nyopphengte lysekroner og røde plysjgardiner. Publikum er plassert rundt runde bord, for å få en følelse av å være på varieté fra forrige århundre. Bordarrangementet skaper hygge, og det er en god idé å danse numre fra de store ballettene, som publikum er vant til å se på større avstand på hovedscenen, i mer intime omgivelser. Det gir et bedre inntrykk av dansernes mimikk og innlevelse. «Music Hall» er en lettbent hitkavalkade mer enn en fundamental kunstnerisk opplevelse, og for den som vil introduseres til og underholdes av noen av landets teknisk beste dansere, er den et generøst formidlingsprosjekt.