KARAKTERKRITISK: Leder av Norsk Studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen, vil utvide opptaksgrunnlaget til høyere utdanning. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
KARAKTERKRITISK: Leder av Norsk Studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen, vil utvide opptaksgrunnlaget til høyere utdanning. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Strykkarakter til NSO og Elevorganisasjonen

Karakterer er undervurdert som opptakskriterium.

Kommentar

Studentene og elevenes interesseorganisasjoner, støttet av Sosialistisk ungdom, krever en mer helhetlig vurdering av kandidatene ved opptak til høyere utdanning.

Tanken er god, men forslaget er dårlig. Karakterer fanger nemlig så mye mer enn det å være boksmart.

Men først forslaget. I dag er det i nesten alle tilfeller bare karakterene fra videregående som gjelder ved opptak til høyere utdanning.

Student- og elevorganisasjonene ønsker nå at institusjonene også ta i bruk motivasjonsbrev, opptaksprøver og intervjuer.

Det høres flott ut. Jo flere vurderingsformer, jo sannere inntrykk av kandidaten, er det naturlig å tenke. Og jo mer tilpasset vurderingsformen kan gjøres til den enkelte utdanning, jo mer treffsikre vil opptakskriteriene være.

Det har også et rettferdighetselement ved seg. Det er ikke alle som er gode i alt. En gjennomsnittskarakter vil derfor skjule mattegeniet, som har 6 i matte og stryk i gym.

Men problemene ved forslaget tårner seg opp og gevinstene er mer tilsynelatende enn reelle.

For det første skaper karakterer forutsigbarhet for den enkelte søker. Det kan være tøft å ikke komme inn på studiet fordi du har dårlige karakterer, men det er likevel godt å vite at du kan stå på og forbedre dem og til slutt komme inn.

Opptaksprøvene på Teaterhøgskolen virker ikke som en modell å trakte etter.

Så er det besparelsene i byråkrati. Å la karakterene styre gjør at alt kan ordnes automatisk gjennom gode matching-mekanismer for alle institusjoner.

Her snakker vi enorme besparelser, både i tid og ressurser, sammenliknet med en modell med individuelle vurderinger.

Det er imidlertid andre forhold som er enda viktigere. Selv om karakterer har sine svakheter, er de nærmest for vitenskap å regne sammenliknet med et system hvor noen byråkrater skal vurdere hvor motivert du er ut fra et motivasjonsbrev (de bare kan spekulere i om det er du eller familiens professorvenn som har skrevet) eller et intervju.

Den foreliggende forskningen på intervjuet som verktøy til å sile kandidater til jobb tyder på at (spesielt ustrukturerte) intervjuer er høyst problematiske. De gir intervjuer en følelse av å finne den rette kandidaten for jobben, men resultatet blir sjeldent så godt som med mer objektive kriterier.

Hvis du tror det er enklere å vurdere motivasjonsbrev eller intervju til opptak på høyere utdanning, kan du tro om igjen. Og da har vi ikke engang kommet til vektingen. Hvordan vekter vi intervjuer, motivasjonsbrev og en opptaksprøve opp mot karakterer?

På hvilket grunnlag skal en si at intervju teller 20 prosent, motivasjonsbrev 30 prosent og karakterer 50 prosent? Hvordan vet vi at dette gir et bedre resultat for noen av partene enn dagens karakterbaserte ordning?

Nei, legg heller forslaget bort!

Men står vi da igjen med en dårlig ordning? Nei, for karakterene er nemlig et mye bedre grunnlag for opptak til høyere utdanning enn mange tror.

I USA gikk de etter andre verdenskrig over til å bruke standardiserte prøver, såkalte SAT og ACTs, fordi mange var redd for at karakterene fra videregående i altfor stor grad ville avhenge av kvaliteten på de videregående skolene.

Standardiserte prøver ble innført, slik at universitetene kunne velge kandidater ut fra hva kandidatene faktisk kunne, og ikke ut fra om de bare var blant de flinkeste på en ellers middelmådig videregående.

Men i boka «Crossing the Finish Line» viser William Bowen, Matthew Chingos og Michael McPherson at videregående-karakterene sier mye mer om hvor bra studentene gjør det på universitetet enn de standardiserte prøvene. De standardiserte prøvene sier mye om elevenes intelligens, men intelligens er ikke alt.

Forskerne sier det godt: «Videregående-karakterer avslører mye mer enn hvor godt eleven mestrer innholdet i fagene. De avslører kvaliteter som motivasjon og utholdenhet, så vel som gode studievaner og evne til å administrere egen tid, som forteller oss mye om sjansen for at studentene vil fullføre universitetet.»

Det betyr ikke at karakterer er perfekte. Jeg synes for eksempel det er alt for strengt og et vanvittig sløseri med den enkelte og samfunnets ressurser at én eneste strykkarakter skal gjøre det umulig å søke seg inn på høyere utdanning.

Det er heller ikke gitt at karaktersnittet en bruker til å komme inn nødvendigvis bør baseres på alle karakterene en får. Kunne en ikke fått mulighet til å velge vekk noen få karakterer og søke seg inn på det grunnlaget?

Men det kan løses innenfor dagens system. Ikke innfør mer dyr vilkårlighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook