Stubøs første flopp

Det lukter møllkuler av teatersjefens egen iscenesettelse av Vdön von Horvaths samfunnssatire fra mellomkrigstida.

Teatersjef Eirik Stubø høstet godord da han satte opp ungarske Vdön von Horvaths «lille dødsdans i fem bilder», det samfunnskritiske og pessimistiske teaterstykket «Tro, håp og kjærlighet» på Den Nationale Scene for fire år siden. Regien ble rost for sin stramhet, og for at dette mellomkrigsdramaet om honnørordenes rumlende tomhet, om menneskenes dumhet og råhet, forløyethet og falskhet ble til foruroligende samtidig teater.

Tannløst

Derfor er det utrolig at «Tro, håp og kjærlighet» kan framstå som så grunt og gammeldags, så tannløst og tamt teater som det gjorde på premieren i går kveld.

Spesielt når teatersjefen har mobilisert 18 av Nationaltheatrets fremste og mest kjente skuespillere, fra Anneke von der Lippe, Anne Krigsvoll og Anne Marit Jacobsen til Bjørn Sundquist, Trond Espen Seim og Nils Ole Oftebro.

Vdön von Horvaths (1901- 1938) skuespill handler om den unge Elisabeth som forsøker å skaffe seg et handelsbrev slik at hun kan livnære seg som undertøyselger. For å få penger til handelsbrevet, prøver hun å selge kroppen sin til et anatomisk institutt. Dette blir starten på en serie misforståelser, og opptakten til samfunnets og spissborgernes systematiske motarbeidelse av Elisabeth, fordi hun utfordrer de trygge og falske konvensjonene deres. Det lukter både Kafka, Büchner og Brecht av stykket, det er som et mareritt i et drømmelandskap, uten særlig dybdepsykologi, men med figurer og bisarre karakterer som veksler mellom absurd tragedie og svart komedie.

Opp i liminga

Stubøs ambisjoner har tydelig vært å lage et slags ekspresjonistisk drama som prøver å fange en mentalitet i en mellomkrigstid, og hvor poenget vel er at den mentaliteten likner på dagens her i Norge.

Men underveis har det sprukket så totalt - på de fleste plan.

Den rødkledde og tilsynelatende uskyldsrene Elisabeth (Anneke von der Lippe) framstår for eksempel som så diffus og postulataktig naiv at man knapt lar seg bevege en millimeter av henne, selv ikke når hun ydmykes som verst. Derved blir verden rundt henne heller ikke ond og farlig, bare intetsigende og overdrevent karikert.

Det hjelper ikke at Stubø prøver å redde stumpene med fordums musikk, rare parykker og farseliknende effekter, og at skuespillerne jobber som best de gidder i sine tegneserieklisjeer.

I Kari Gravlevs dystre dreiescenekulisse skjer det rett og slett ingen ting som gjør kvelden alvorlig, ettertenksom eller sviende morsom.

TAMT OG KJEDELIG: Det blir aldri noe fart over historien om Elisabeth (Anneke von der Lippe) som kjemper mot en ond og dum verden i Ödön von Horváths «Tro, håp og kjærlighet» på Nationaltheatret.Foto: LEIF GABRIELSEN