Student og spion i krigens Tyskland

Lettlest og informativ om norsk student og Hitlers raketter.

BOK: Strømmen av bøker etter krigen, altså 2. verdenskrig ser ikke ut til å stanse. Merkelig nok kommer det ennå nye øyenvitneskildringer fra begivenheter som fant sted for fra 60 til 65 år sida. Det er mange grunner som kan forklare at det er slik. For Sverre Bergh var det en bestemt grunn, han hadde arbeidet for XU og de bestemte seg for av grunner som det kan være vanskelig å skjønne, å inngå et taushetsløfte.

Brannstormer

Helt på slutten av sitt liv følte ikke Sverre Bergh seg lenger forpliktet av det og fortalte om sine studieår ved den tekniske høgskolen i Dresden fra 1940 til 1945. Det kan vi være glade for. I 1945 ble det forresten ikke mye studier. Etter en lang juleferie i Norge kom Sverre Bergh tilbake til Dresden og bevitnet destruksjonen av denne vakre byen ved Elben. Han opplevde også at allierte fly skjøt mot menneskene som prøvde å komme unna brannstormene. ; Disse ble utløst ved en tilfeldighet i Hamburg i 1943, i Dresden ble det utløst med viten og vilje ved at byen ble bombet med bestemte bombetyper i en bestemt rekkefølge. Det utløste gigantiske branner som fører til at lufta går til værs med varmen. Tomrommet som oppstår fylles av luft fra sidene, dette skaper vinder av storms styrke som øker temperaturen i brannen så omtrent alt suges inn og brenner.

Onkel i Berlin

Etter å ha unnsluppet dro studenten til sin onkel i Berlin, Theo Findahl, som var Aftenpostens korrespondent i Berlin under hele krigen. Det var gjennom onkelen at Bergh kom i kontakt med en svensk journalist Olle Ollén som også var tjenestemann ved den svenske ambassaden i Berlin. Slik etablerte studenten en sikker rute gjennom svensk diplomatpost for sine rapporter til oppdragsgiverne i London. Secret Intelligence Service i London hadde satt studenten i kontakt med Paul Rosbaud, som var redaktør for vitenskapelig litteratur i Springer Verlag i Berlin og ifølge boka en av de viktigste agentene de allierte hadde i Tyskland under krigen. ;

Raketter og atombomben

Det var Wernher von Brauns rakettprosjekt Peenemünde, utviklingen av jetmotoren og jetflyet og tyskernes atomprogram som var de viktigste oppgavene. Boka skildrer hvordan den unge norske studenten nokså ubesværet utførte sine oppdrag tilsynelatende uten at det kostet han synderlige anstrengelser. Det skinner gjennom mot slutten av boka, at omkostningene nok dukket opp seinere. Etter at fysikeren Otto Hahn i 1938 fortalte Paul Rosbaud at han hadde oppdaget kjernespaltningen (fisjonen), sørget redaktøren ifølge boka for at artikkelen som beskrev forsøkene ble publisert i januar 1939 for å varsle verden om denne potensielle energikilden. Redaktøren kjente også Werner Heisenberg, men han stolte ikke helt på ham. Uansett slår boka fast at det ikke var på grunn av mangel på tungtvann at Hitler ikke fikk noen atombombe.

Etterkrigstid

Det er lett å bli nysgjerrig på hva en mann gjør etter sånne krigsopplevelser. Her sier ikke boka så mye, Bergh jobbet i 24 land som ingeniør for flere større amerikanske firmaer, blant annet 16 år for DuPont. Bergh arbeidet i Iran på 60-tallet og Venezuela på 70-tallet. Han fikk tilbud om å bli CIA-agent en gang på 1950-tallet, men avslo ifølge boka, og avsluttet sitt yrkesaktive liv som eiendomsmekler i New York. Han døde i sitt hjem i Connecticut i april 2006. Boka er skrevet i første person av Svein Sæter som har forfattet en rekke bøker om natur, villmark, jakt og fiske, dessuten om XU. Boka er nøktern, lettlest og informativ, men materialet hadde tålt et større format.