Studentens virkelighet

Fredag kommer regjeringens konklusjoner om framtida for våre universiteter og høyskoler.

Mjøs-utvalgets innstilling fra våren 2000 inneholdt vidtgående forslag om reformer i universiteter og høyskoler. Snart kommer departementets konklusjoner. Noen av forslagene er lagt til side. Men mye av grunntonen i utvalgets innstilling - at institusjonene er ineffektive og lite endringsorienterte, og at man må frambringe omstilling, dels med styring ovenfra, dels gjennom større «markedstilpasning» - synes fortsatt å prege tenkningen.

Fordi man i innstillingen i så liten grad undersøker hvordan universiteter og høyskoler virkelig fungerer, bygger reformforslagene etter mitt syn i stor grad på myter og illusjoner. Det er derfor høyst usikkert om de vil føre til forbedringer.

I innstillingen forstås verdiskapning i hovedsak i økonomiske termer. Institusjonene skal konkurrere i et «marked». I tråd med dette vil utvalget knytte pengetilførselen sterkere til en stykkpris-finansiering - avhengig av hva institusjonene kan vise til av avlagte eksamener og grader. Det skal bli lønnsomt å konkurrere om studenter som «etterspør» utdanning og kan sørge for at lærestedet «produserer» vekttall og grader.

Utvalget mener at slik konkurranse vil anspore lærestedene til å høyne kvaliteten. Men de kan like godt tilpasse seg på helt andre måter. Er økonomien presset, ligger fristelsen til å senke kravene nær, som også Knut Heidar har påpekt (Dagbladet 12. januar). Også slik kan man tiltrekke seg studenter og øke «produksjonen». Dette finnes det solide holdepunkter for ved amerikanske universiteter, der det er vanlig at penger følger studenten i form av høy egenbetaling. Der er det en utbredt oppfatning at det siden 1970-årene, som svar på krav om større inntjening fra lærestedene selv, mange steder har foregått en karakterinflasjon. Det har vært økonomisk rasjonelt å senke kravene. Det er overraskende at utvalget ikke har drøftet slike utilsiktede virkninger av sine forslag.

Det foreslås å korte ned tiden fram til cand.mag.-graden fra fire til tre eller tre og et halvt år, og å erstatte denne graden med en bachelor-grad. Forslaget hviler på en forestilling om at de norske studiene er klart lengre enn internasjonal standard. Utvalget har sammenlignet studieordninger i ulike land. Den normerte studietiden i Norge er den samme som i Nederland og USA, kortere enn i Tyskland, og lengre enn i Danmark, Finland, Frankrike, Storbritannia og Sverige.

Men utvalget ser bare på hvor lang tid studiene er antatt å ta. Virkeligheten er en annen, i utlandet som i Norge. For eksempel er den reelle studietiden til bachelor-graden i USA nå fem år i gjennomsnitt, ikke de normerte fire. Når studentene bruker lengre tid enn normert, ser det ut til også der å skyldes slikt som lav studieintensitet på grunn av sosiale forpliktelser utenfor studiet eller behovet for å styrke økonomien ved lønnet arbeid. Her hjemme viser en undersøkelse fra Institutt for statsvitenskap ved UiO at hovedfagsstudenter der bruker omtrent normert tid - når studentene «omregnes» til heltidsstudenter. Universitetene kan nok bidra til å bedre gjennomstrømningen. Men grunnproblemet ligger i den økonomiske situasjonen og den sosiale og kulturelle endringen som ligger bak en endret studieatferd.

Utvalget drøfter ikke om den faglige ballast studenter har når de kommer til universitetet, bør ha noen betydning for studienes lengde. Land som Frankrike og Storbritannia har en faglig mer ambisiøs forberedelse til studier enn den vi finner i Norge. Heller ikke drøftes hva det vil si å være et lite språksamfunn, der store deler - i noen fag nesten alt - av stoffet må tilegnes på et fremmedspråk.

Utvalget er skeptisk til et hovedfag med sterkt forskningspreg. Dels antar man at hovedfaget, for studenter som ikke skal bli forskere, ikke fungerer i forhold til arbeidsmarkedet. Dels antas det at det ikke kan være nødvendig med to forskerutdanninger for å bli forsker. Et problem er igjen at det ikke tas hensyn til virkeligheten. I alle fall for den fagkrets jeg kjenner best, vil det flertallet som ikke går til skoleverket, få de kvalifikasjonene som etterspørres i arbeidslivet særlig gjennom det selvstendige arbeidet med hovedoppgaven. En nedbygging av forskningspreget vil kunne svekke kandidatenes stilling på arbeidsmarkedet. For den gruppen som går til skoleverket, må den kritiske holdning og den metodiske skolering arbeidet med hovedoppgaven har gitt, være viktig å overføre til elevene i et kunnskapssamfunn, særlig i en tid da prosjektarbeid tillegges økende vekt i skolen. Utvalget nevner ikke dette som en «service» overfor samfunnet, og ikke hva det vil bety om den faller bort.

Det er heller ikke innlysende at to forskerutdanninger er av det onde. Når gjennomføringen for doktorgradsstudenter er så god i et fag som historie, er det neppe uten sammenheng med at man har lært mye om forskning alt på hovedfagstrinnet. Doktorandene kommer også lenger i faglig utvikling enn de ellers ville ha gjort, og blir dermed bedre i stand til å måle seg med internasjonal standard.

Statsråd Giske har bebudet at instituttbestyrere ikke lenger skal velges, men utpekes. Et slikt system hadde man inntil for få tiår siden. Ifølge Aftenposten (14.2.) støtter lederen i Norsk Studentunion en slik ordning. For vel 30 år siden kjempet ikke minst studentene for å få den avskaffet, og ordningen ble ikke forlatt uten grunn. Statsrådens hensikt nå later til å være å skape et system som effektivt kan iverksette strategier utformet høyere oppe i systemet. Men universiteter og høyskoler er noen av de mest typiske «bottom-up»-organisasjoner som finnes. Kompetansen i forskning og undervisning finnes på grunnivået. For å lede - og eventuelt reformere - er faglig legitimitet en kritisk faktor. Og legitimiteten er knyttet til kollegers anerkjennelse. Studier av vellykkede reformer ved utenlandske universiteter tyder da også på at slik legitimitet har vært avgjørende.

Også ellers ser vi stigende tro på styring ovenfra. Universitetene får mindre midler til fri disposisjon, mens forskningsmidler i økende grad fordeles gjennom programmer fastlagt utenfra. Forskerressurser bindes til å forberede søknader som kan passe til de rammene som er lagt, og til byråkratisk rapportering på ulike stadier av forskningen, i stedet for til forskning. I den grad dette begrunnes med synergieffekter, kunne kanskje vel så mye oppnås ved å oppmuntre forskningsmiljøene, som har best oversikt over både forskningsstatus og personalressurser, til selv å utvikle programmer som gir slike effekter. Forutsetter man at forskerne skal ligge i fronten, bør man også ha tillit til at de vet hvor fronten befinner seg.

Mjøs-utvalget mener universitetene er lite endringsvillige. Igjen belegges ikke påstanden. Det foreligger så vidt jeg vet ingen seriøse studier som viser at universitetene over tid har vist mindre evne til fornyelse enn andre større institusjoner.

Universitetenes historie er en historie om kontinuerlig endring, etter press innenfra og etter påvirkning utenfra. Det har ofte vært strid om endringenes retning. Den har ikke alltid vært i samsvar med hva sterke krefter utenfor kunne ønske. Mange klager over manglende vilje til omstilling bunner nok i dette. Men det bør vel ligge i det som har vært ansett som disse institusjonenes samfunnsmessige mandat - å framelske den kritiske tanke og debatt - at det verken kan eller bør være et komplett samsvar.

Det er rom for reformer, og man skal lære av utenlandske forbilder. Det finnes knapt institusjoner som gjennom sin historie i samme grad har levd på internasjonale impulser som universitetene, og slik bør det fortsette. Men når forbedringer skal overveies, bør man først gjøre seg opp en mening om hvordan institusjonene fungerer i virkeligheten. Man bør også vurdere hvordan ordninger i andre land reelt virker, og hvordan denne virkemåten er avhengig av den kulturelle sammenhengen de står i. Da kan man ha et bedre grunnlag for å diskutere hva man kan ha nytte av når man skal reformere det norske.

Om man importerer løsninger utenfra for å bruke dem i stor bredde i Norge, uten at man egentlig vet hvor skoen trykker, kan man like gjerne risikere å fjerne våre egne institusjoners beste som deres dårligste sider.