Studenter er ikke annenrangs

I SITT INNLEGG 16.9. anklager André Larsen Avelin oss for å ville gi forskerne all frihet og studentene ingen. I hans øyne støtter vi overdreven rapportering, tvungent fremmøte, få fordypningsmuligheter, fastsatte pensumlister og dikterte studiemål. Dette er for det første en svartmaling av reformen som vi tviler på at studenter flest kjenner igjen, og for det andre en feilaktig framstilling av hva vi som rektorteam står for. I plattformen vår går det fram at kvalitetssikringssystemet må vurderes kritisk for å motvirke økende byråkratisering, på samme måte som det må vurderes om studieprogrammene fungerer etter intensjonen. Og intensjonen er ikke standardisering og diktat, men helhet og sammenheng kombinert med større mulighet til å trekke inn emner etter eget valg. Dette er en viktig forskjell fra de relativt fastlåste grunn- og mellomfagene vi hadde før. At programmene derimot ofte ikke gir gode nok muligheter for fordypning, har vi ved flere anledninger pekt på som et problem det må gjøres noe med. Når det gjelder de «dikterte studiemålene» er det interessant at Avelin reagerer på det. I våre øyne er det et fremskritt at emne- og programplanene inneholder kompetansemål og ikke bare pensumsmål. Her er det ingen motsetning mellom yrkesrettet og forskerrettet undervisning. Det store europeiske kartleggingsprosjektetet Tuning Educational Structures viser at forskere og arbeidsgivere er overraskende samstemte i spørsmålet om hvilke kompetanser de mener studiene bør fremme. Høyt prioritert hos begge gruppene er evne til å analysere og sammenholde, evne til problemløsning, evne til å anvende kunnskaper i praksis og evne til å tilpasse seg nye situasjoner. En viktig oppgave i studiekvalitetsarbeidet i tiden fremover blir derfor å undersøke i hvilken grad slike kompetanser virkelig fremmes gjennom UiOs ulike studieprogrammer, og da er målformuleringer nødvendig for bevisstgjøringens skyld.