Det hadde vært fint om hendelsene ved Universitet i Stavanger kun var et enkelttilfelle. Dessverre er det slik at seksuell trakassering er et samfunnsproblem, og det er heller ikke et unntak på norske universiteter og høgskoler. Undersøkelsen utført av SENTIO viser at faktisk hele 12 prosent av norske studenter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er uforsvarlig at ingen har et direkte ansvar for studentenes vern mot seksuell trakassering.
Det er en ujevn maktbalanse mellom studenter og forelesere. Studenter opplever et karakter- og prestasjonsjag. De ansatte sitter med makten til å gi alt fra en F til en A, i tillegg besitter de et stort kunnskapsovertak. Dette setter studenten i en sårbar posisjon og gir foreleseren et fortrinn i maktbalansen, og som konsekvens gir dette en åpning for maktmisbruk.
Det store problemet er at det er ikke er et lovverk som regulerer dette maktforholdet. Foreleser kan i stor grad gjøre litt som hen selv vil, for eksempel seksuelt trakassere studenten, uten at det gir konsekvenser. Studenten tør eller kan kanskje ikke si ifra når de blir utsatt for vanskelige situasjoner.
Ansatte har derimot arbeidsmiljøloven som gir et sterkere lovverk, der den sikrer konkrete rettigheter som forebygger seksuell trakassering. Det finnes rutiner for håndtering av slike overskridelser. Dersom det oppstår trakassering får både arbeidsgiver og den som har krenket noen konsekvenser. For å regulere forholdene føres det tilsyn av Arbeidstilsynet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ingen fører derimot samme type tilsyn for studenter, og få regler regulerer forholdet mellom student og ansatt. Studentene må altså bare finne seg i dritten. Fortjener ikke vi studenter også et godt, trygt og sikret læringsmiljø?
Nok er nok. Vi studenter krever et bedre vern, ikke bare mot seksuell trakassering, men all type trakassering. For å få det til er det på tide at vi får et styrket lovverk som beskytter studenten som en særegen gruppe. Vi må ha systemer som sikrer studenter og ansatte fra maktmisbruk fra noen over dem i næringskjeden.
Det første som må komme på plass er krav til et bedre varslingssystem, hvor studenter på en sikker måte kan melde fra om uønskede situasjoner. Institusjonene bør også legge til rette for at alle studenter skal ha tilgang til et godt støtteapparat i slike situasjoner, et ombud som skal verne studenten.
Nå må institusjonene gjennomgå sine rutiner og holdninger til studentenes læringsmiljø og faktisk følge opp studentenes varsko. Det er helt nødvendig at institusjonene utarbeider gode varslingssystemer som studenter kan benytte seg av for å melde fra om kritikkverdige forhold.
Varslingsmulighetene skal være lett tilgjengelig på utdanningsinstitusjonenes nettsider, og enkelt for studentene å bruke. Meldingene skal samles av et uavhengig kontrollorgan som skal iverksette tiltak for å imøtekomme avvikene. Det må være klare regler og rutiner for oppfølging.
Vi har en likestillings- og diskrimineringslov som forbyr trakassering, men hva skal vi med den om studentene ikke har mulighet til å si ifra? Det er fint å ha det på papiret, men vi trenger et reelt vern og en reell mulighet til å si ifra.
Det kan ikke være greit å bryte loven.
