Studenter under hakekorset

I EN VÆPNET AKSJON

30.11.1943 gikk rikskommissær Terboven til angrep på universitetet i Oslo, og arresterte 1200 studenter, kollektivt anklaget for motstandsaktivitet. 650 ble siden sendt til konsentrasjonsleir i Buchenwald og til omskolering i SS- regi i Alsace. 17 av dem døde, og de andre fikk sterke minner og merker for livet. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og Nasjonal Samlings forsøk på å få akademisk drahjelp for sitt ideologiske prosjekt mislyktes. Det samme gjorde eksperimentet med å omvende de norske studentene til rasebevisste SS- soldater.

Universitetet motsatte seg den nyordning som NS, under tysk maktbeskyttelse, forsøkte å gjennomføre. Dette var en institusjon hvor personlige kvalifikasjoner og kompetanse utgjorde grunnlaget for virksomheten. NS kunne ikke erstatte uønskede forskere med regimelojale personer uten videre. I NS-kretser var det skrint med akademisk ballast. Allerede 9.4. flyktet 6 professorer, og i løpet av krigen hadde rundt halvparten av staben hatt lengre eller kortere opphold i fengsel. Selv om NS foretok en del politiske utnevnelser og senket kvalifikasjonskravene, klarte partiet aldri å fylle tomrommene eller prege undervisningen.

PÅ 1930-TALLET

hadde det dannet seg en kritisk holdning til fascismen fra universitetshold. Det betydde imidlertid ikke nødvendigvis en distanse til tyske universiteter. Det nære forholdet til tyske akademiske miljøer gjorde det nok vanskelig å erkjenne hvor dyptgripende endringer Nazi- regimet hadde ført til i denne sektoren av tysk samfunnsliv. Den tyske interessen for Norge var stor i fag som arkeologi og etnologi, og flere tyske forskere behersket norsk og hadde opphold her både før og under krigen. Nordmenn tilhørte jo den ariske rase og forvaltet en del av den germanske kulturarv. På denne bakgrunn var det vanskelig for tyske akademikere som kom til Oslo å forstå den motstand og kulde de ble møtt med fra kolleger og studenter under okkupasjonen.

Hva var så hovedtrekkene i forholdet mellom vitenskap og politikk i det Tredje Riket?

Tidligere oppfatninger har gått ut på at vitenskapen med noen kjente unntak var uberørt av regimets politikk. Etter krigen beholdt de fleste universitetsfolk sine stillinger, noe som ble tolket som at de hadde kompromittert seg lite. Forskningen har i de siste årene skapt grunnlag for en annen og nedslående hovedkonklusjon: De akademiske elitene utgjorde ingen regimekritisk eller nøytral gruppe. Tvert om; nazistene erobret universitetene før staten, og de tyske studentene var preget av høyreradikale og antisemittiske holdninger. Tyske forskere formulerte den vitenskapelige basis og utformet praktiske løsninger for regimets rasistiske befolkningspolitikk. Historikere og kulturgeografer pekte ut hvilke områder de mente egnet seg for tysk kolonisering. Det betydde å fjerne jødisk og slavisk bosetning. Entjudung, avjødifisering, og etnisk Flurbereinigung eller hva vi i dag kaller etnisk rensking, var fagtermene. De ble brukt av Theodor Schieder og Werner Conze, begge høyt respekterte historikere i etterkrigstidens Vesttyskland. I Generalplan Ost inngikk det som mål at 30 mill. slaviske mennesker skulle utryddes for å gi plass til tyske kolonister. Også folkemordet på jødene, sigøynerne, de homofile og eutanasiprogrammet bar stempelet av akademisk systematikk.

FLERE FAG I

Tyskland har blitt tvunget til å revurdere sin faghistorie og pionerfigurers fortid på en smertefull måte. Det kan også komme til å bli nødvendig i andre land. Historien viser oss at det er ingen nødvendig sammenheng mellom akademisk skolering og etiske grunnverdier. Den nazistiske politikken fikk også drastiske følger for okkuperte lands universiteter. I de slaviske land ble hele åndseliten forsøkt utryddet. Grunnlaget for nasjonal identitet, kulturarv eller åndsliv skulle fjernes. Tyske forskere fulgte Wehrmacht østover med iver etter å få legge hånd på andre forskeres livsverk og resultater. I Vest-Europa, forsøkte tyskerne å utnytte forskningsmiljøer for sine formål. Mest kjent er forsøket på å få den danske atomfysikeren Niels Bohr til å arbeide for tyske interesser.

UiO hadde ingen spesielt krigsrelevante forskningsmiljøer. I stedet prøvde NS å omskape universitetet til en regimelojal institusjon. Grunnlaget for kollaborasjon var spinkelt. Før krigen var to av nærmere hundre professorer medlemmer i NS, noen flere blant andre ansatte og studentene. Rektor Seip markerte en klar motstandsholdning, og høsten 1941 ble han arrestert og kollegiet avsatt. Kommissarisk statsråd Ragnar Skancke tiltok seg rektormyndigheten. Senere gikk den over på en NS- professor, Adolf Hoel.

Dette var intet effektivt grep. I stedet for en rektor og et kollegium å forhandle med, gikk den faktiske autoriteten over på fakultetsdekaner, instituttstyrere og enkeltprofessorer. Akademisk autoritet fulgte ikke formelle posisjoner, men lå i denne yrkesgruppens selvforståelse som uavhengige fagpersoner. Et godt eksempel er det forgjeves forsøket fra NS, side på å få bestyrer på Oldsaksamlingen, A. W. Brøgger, til å røpe hvor han hadde gjemt verdifulle vikingskatter. Deriblant var et sverd, dekorert med hakekors, som NS ville gi i gave til Himmler. De skjøre oldsakene måtte beskyttes mot ukyndig håndtering og bombefare var argumentet til professoren, og NS måtte gi seg.

STUDENTENE HADDE

også en bevissthet om at de representerte en institusjon hvis frihet og integritet måtte forsvares. De hadde ikke mye innflytelse i den professordominerte universitetsledelsen, men under krigen ble hierarkiene utfordret. Studentene var mer tilbøyelige til å ta opp kampen med aktivistiske metoder, og i flere tilfelle mottok professorer ordre fra studenter som var deres «overordnede» i illegal sammenheng. I den avgjørende konflikten mellom universitet og NS-statsråden høsten 1943 som ledet frem mot Gestapoaksjonen, stod studentene frem med protestaksjoner sammen med det illegale professorutvalget. Konflikten gjaldt et forsøk fra NS på å endre opptaksreglene, slik at politiske fortjenester og militær innsats på Østfronten kunne gi forrang i studentopptaket. Studentene deltok i illegalt arbeid på universitetet, så vel som i en rekke andre motstandssammenhenger. Særlig viktig var realfagstudentenes innsats i den militære etterretningsorganisasjonen XU. I ledelsen var tre av de fire øverste studenter, to av dem var kvinner.

I stedet for en gradvis omforming av universitetet etter NS, ideologi, gikk det mot konflikt, arrestasjoner, stenging, deportasjoner og tap av liv. Oslo delte et liberaldemokratisk, humanistisk verdigrunnlag med andre universiteter i Vest- og Nord- Europa. Dette grunnlaget viste seg å være motstandsdyktig overfor en totalitær styringsmodell. Når vi i disse dager markerer 60årsdagen for disse hendelsene, er det viktig at universitetet gjør seg disse verdiene bevisst. Også i fraværet av totalitær ideologi må de stadig reformuleres og forsvares.