Studentovervåkning

Hvorfor gikk Thorvald Stoltenberg, Kaare Sandegren og 7 andre tidligere studentledere til offentlig angiveri av sine medstudenter under den kalde krigen?

DEN 23. OKTOBER 1954 offentliggjorde ni studenter en erklæring i dagspressen som var en form for angiveri av medstudenter. I erklæringen sto det blant annet: «En gruppe studenter har meget aktivt og målbevisst gått inn for å bevege norsk studentopinion inn i et forhold til østlige studentorganisasjoner som vil være til ubetinget politisk fordel for samme organisasjoner. Kjernen i deres fremgangsmåte er å appellere til menneskelig idealisme for deretter å utnytte denne til sin egen politisk fordel. Det er først og fremst fredsarbeid og samarbeid mellom østlige og vestlige studentorganisasjoner som er deres offisielle arbeidsprogram (...) Undertegnede vil ta avstand fra en slik fremgangsmåte, som vi finner illojal og uparlamentarisk.» Tor Magnus Bettum, Hans Jakob Eide, Terje Herrem, Herman Pedersen, Nils Konrad Selte, Yngvar Ustvedt, Øystein Eskeland, Thv. Stoltenberg, Kaare Sandegren. Yngvar Ustvedt trakk senere sin underskrift tilbake.

PÅ DEN TIDEN visste de fleste at Overvåkningspolitiet (POT) registrerte alle som offentlig viste sympatier for landene i øst og andre som var imot regjeringens utenrikspolitikk. Folk som ble mistenkt for å være en sikkerhetsrisiko i tilfelle krig, ble ført på lister som kunne føre til arrestasjon uten lov og dom og dom. Ingen kunne kontrollere om en ble satt på liste eller ikke. Alle underskriverne ble senere kjendiser med toppverv i politikk og næringsliv. Jeg er forundret over at den virksomhet som beskrives er kalt illojal og uparlamentarisk. Så vidt jeg ser, beskrives ikke annet enn normal politisk organisasjonsvirkomhet. Bakgrunnen for erklæringen var at Haakon Lie i boka «Kaderpartiet» hadde skrevet at kommunistiske studenter drev med infiltrasjon av andre studentorganisasjoner slike som Utenrikspolitisk studentgruppe (UP), Sosialistisk Studentlag og Studentvenstrelaget. Det førte til flere heftige oppgjør i Studentersamfundet høsten 1954. Enkeltstudenter ble hengt ut som kommunister og kommunistsympatisører som gikk Kominforms ærend. To fløyer stod mot hverandre, konservative og arbeiderpartifolk på den ene siden og venstreradikale på den andre.

I DET NORSKE Studentersamfunds historie får en det inntrykk at Håkon Lie krevde en slik erklæring, hvis ikke ville han offentliggjøre kompromitterende opplysninger som ville skade mange. I ettertid viser det seg at dette ikke var riktig. Det var AUFs formann, Ivar Mathisen, som gikk til Håkon Lie og fikk ham med på å unnlate å gi ut sin erklæring mot at studentene selv ordnet opp med en egen erklæring. Dette gikk Håkon Lie med på, og Mathisen fikk også Einar Gerhardsen ord på at Lie lojalt ville følge opp avtalen. Erklæringen førte til et rabalder i studentverdenen og saken kom opp på flere møter i Studentersamfundet. Det ble påstått at de ni ikke kunne dokumentere sine påstander. De svarte med å legge fram en såkalt dokumentasjon på et møte i Studentersamfundet. Det ble laget to protokollasjoner, og det ble et lite flertall for at dokumentasjonen var tilfredsstillende. I dokumentasjonen ble det lagt frem skriftlige vitnemål fra flere på i alt på 19 tettskrevne sider. Per Martin Ølberg, medlem av Sosialistisk Studentlag, var hovedvitnet, med en 4 siders tettskrevet vitneforklaring. Han studerte statsvitenskap og skulle senere bli ambassadør for Norge. Hans redegjørelse var den mest provoserende. Han ga en detaljert redegjørelse om navn og om hendelser han har vært med på. Sven A. Swensson og Hans Jakob Eide navngir også kommunistiske studenter. Mange av dem som var navngitt i dokumentasjonen fikk ikke anledning til å imøtegå beskyldningene. Derfor ble det enighet og om å utgi en hvitbok hvor alle fikk uttale seg. Hvitboka ble satt i pennen av Kaare Sandegren og Øystein Eskeland og var med vedlegg, på 50 stensilerte sider.

EN SKULLE tro at saken dermed var ferdig, men slik var det ikke. Senere viste det seg at POT var til stede på Studentersamfundets møter og lagde omfattende referater, fra ett av møtene var referatet på 9 sider. Dette har kommet fram etter at mange av de navngitte er gitt innsyn i sine mapper hos POT. Senere har det kommet fram at POT hadde et omfattende kontaktnett i studentverdenen. Flere av de uthengte i den såkalte dokumentasjonen har nå fått erstatning for ulovlig registrering, samt for svartelisting for høyere stillinger i det offentlige. Men det er først nå at denne historien er blitt kjent. Lundkommisjonen har ikke nevnt saken. Ut over dette har Thorvald Stoltenberg nevnt litt i sin biografi, hvor han sier at han intet angrer. Feilen var å utgi erklæringen på feil tidspunkt, sier han. Johan Galtung har også omtalt saken i sin biografi i noen syrlige vendinger som ikke levner de ni noen som helst ære, og det før han visste om POTs medvirkning. Takket være innsyn i mapper hos POT, og hjelp fra en av underskriverne har vi fått klarlagt hva som hendte. Det er nå klart at det som står i Det Norske Studentersanfunds historie ikke er fullstendig. Der står det ingenting om at alle i dokumentasjonen ble overvåket fra omlag den tiden saken var oppe i Studentersamfundet. Det står heller ikke at POT var tilstede på møter i Studentersamfundet. Mange av de navngitte i dokumentasjonen er dessverre døde slik at vi ikke vet omfanget av overvåkningen. I de mapper jeg har sett, er det registrert alt mulig, fra uttalelser i pressen i forbindelse med kommunevalgkamp så sent som i på 1970-tallet, til reiser og besøk av personer, samt en rekke avisutklipp av forskjellig slag. Det hele virker nærmest latterlig.

JEG HAR også funnet ut at CIA var virksom i Skandinavia på denne tiden, og ga støtte til ungdsomsorganisasjoner. Det viser seg at norske studenter også fikk støtte fra CIA-støttede organisasjoner gjennom Cosec, som var en organisasjon for de vestlige studentunionene. At AUF fikk støtte av organisasjoner som CIA stod bak, er dokumentert, blant annet i Dagbladet, som førte til at rivende oppgjør i AUF på slutten av 1960-tallet. Saken er en skamplett i Det Norske Studentersamfunds historie. I ettertid kan en undre seg over hva som lå bak alt dette oppstyret. Hvilke motiver hadde de ni studentene for å offentliggjøre en erklæring? Før var det jo vanlig i akademiske kretser at en gjorde opp uenigheter med debatt innen sine organisasjoner og møter i Studentersamfundet. Men hvorfor gikk en nå til offentlig angiveri av sine medstudenter? Var presset fra Haakon Lie utslagsgivende? Tenkte mange på sin senere yrkeskarriere? Jeg kan ikke se noen aktverdig grunn til å utgi en slik erklæring.

FOR Å FÅ en slutt på saken, synes jeg at gjenværende underskrivere av erklæringen skulle offentliggjøre en ny erklæring hvor de ber om unnskyldning for den skade de har påført sine medstudenter. Den 14. oktober 2004 er det 50 år siden de sendte sin erklæring til pressen.