TRIST: Til tross for Charlotte Ramplings innsats i «Hannah» klarer filmen aldri å løfte seg over det antydende og utydelige. Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse film «Hannah»

Studie i tung tristesse

Det usagte er ikke alltid en bærende filmidé.

«Hannah»

3 1 6

Drama

Regi:

Andrea Pallaoro

Skuespillere:

Charlotte Rampling, André Wilms

Premieredato:

13. april 2018

Aldersgrense:

Tillat for alle

Orginaltittel:

«Hannah»

«Stemningsstudie av en ubotelig tristesse»
Se alle anmeldelser

FILM: Ingen tvil om at Charlotte Rampling er en fengslende skuespiller. Hun har en sjelden evne til å uttrykke et bredt spekter av følelser med blikk og mimikk. I Andrea Pallaoros film «Hannah» har hun lite annet å spille på. Et tynt manus, nesten ingen motspillere og svært få replikker gjør at alt hviler på Ramplings emosjonelle register her. Resultatet blir noe mange vil oppleve som en prøvelse.

Den eldre kvinnens liv er trist og ensomt. Innledningsvis følger hun sin mann (André Wilms) til et fengsel, uten av det opplyses hva han skal sone for. Det gis noen ørsmå hint underveis, men publikum er her – som i store deler av filmen – overlatt til å gjette. Hun har et dårlig forhold til sin voksne sønn, og får ikke lov til å kontakte sitt barnebarn, også dette uten noen forklaring eller hint om forhistorie.

Uten kontekst

Det usagte har av og til en tendens til å nærme seg det pretensiøse, og her blir den tause dysterheten og de resignerte blikkene i overkant dominerende. Hannahs øyelokk blir tyngre og tyngre; steinansiktet lar seg aldri sprekke opp. Tristessen blir maniert. Vi aner selvsagt et filmatisk slektskap med samtidige europeiske regissører som Michael Haneke og Dardenne-brødrene, men Andrea Pallaoro gir lite å tygge på. Ingen kontekst, verken sosial eller psykologisk, ingen dramatikk utover det å bli avvist i et bursdagsselskap.

Gråtoner

Her er stilsikre bilder av et grått, belgisk bylandskap som underbygger tonen i filmen, og Charlotte Rampling er som alltid overbevisende i sin rolletolkning. Men som stemningsstudie av en ubotelig tristesse, blir dette for trangt og ugjennomtrengelig.

Eneste dramatikk på lerretet er Hannahs sporadiske deltakelse i en terapi- eller teatergrupper som øver på et sett Ibsenske replikker. Det handler om å forlate en partner som ikke har kunnet oppfylle drømmen om det vidunderlige, uten at disse scenene gir noen ytterligere dybde til filmen. Her hadde det virkelig gjort seg med en lerkefugl.

.