Studiekvalitet og ressurskrise

«Hvis ikke vi kan legge oss på et studenttall vesentlig lavere enn dagens, vil høyere studiekvalitet forbli en drøm - i utredninger, stortingsmeldinger og festtaler.»

Studiekvalitet er et av de store honnørordene i dagens universitetsdebatt. Politikere og undervisningsbyråkrater synes å være enige om at læringsmiljøet og undervisningen ved våre høyere utdanningsinstitusjoner ikke holder mål - og må forbedres radikalt. Kravet om forbedringer i studiekvaliteten gjentas i årets forslag til statsbudsjett. Samtidig svinner bevilgningene inn år for år, noe som fører til at de ressurser vi kan sette inn bak hver student blir mindre og mindre. Åpne fakulteter uten kapasitetsgrenser og stadig magrere budsjetter er ikke en kombinasjon som legger et godt grunnlag for styrking av studiekvaliteten. Og om noen fortsatt skulle tro det: De problemene som gir seg utslag i lavere studieintensitet, lavere vekttallsproduksjon og høyere frafall enn rimelig er, kan ikke løses verken ved videre «effektivisering», «omstilling» eller ved enda høyere belastning på undervisningspersonalet.

Universitetet og universitetslærere er enige i at det er nødvendig med større vekt på studiekvalitet. Studenten må fremdeles ta ansvar for egen læring, men trenger vesentlig mer støtte og oppfølging enn tidligere. Flere store forskningsprosjekter viser klart betydningen av moderne læringsprinsipper. Mjøs-utvalget - i stor grad bemannet med universitets- og høyskolefolk - legger stor vekt på styrking av studiekvaliteten - i form av undervisning i mindre grupper, mer skrivetrening og flere skriftlige arbeider, løpende tilbakemelding til studentene, mer bruk av moderne undervisningsteknologi, prosjektorientering, mer og bedre individuell veiledning, læringsorienterte evaluerings- og eksamensformer med mer. Oppfølging av slike intensjoner betyr ikke å gi universitetsundervisning «skolepreg». Det betyr å bringe studiekvalitet opp på et nivå som er et kvalitetsuniversitet verdig. Ved de historisk-filosofiske fakultetene er engasjementet for kontinuerlig forbedring av studiekvaliteten sterkt.

Likevel har studiekvaliteten på mange felt blitt forringet gjennom de senere år. Den ressurstilførselen som fulgte studentveksten i første del av 1990-årene ga en etterlengtet opprustning av veiledningen til hovedfag og doktorgrad. Samtidig falt studiekvaliteten for de store kullene i grunnutdanningen, på grunn av stor og ukontrollert tilstrømning, tvungen åpning av studiene og nødvendig nedskjæring av gruppeorienterte eller individuelt orienterte tilbud. De store kull som burde blitt møtt med intensivert undervisning, møtte de store auditorier. Det manglet ikke på advarsler og protester - som møtte totalt døve ører.

Senere satte bevilgningskrisen inn: en betydelig budsjettmessig underdekning på lønnsposter og underdekning i forhold til pris- og lønnsstigning gir mindre realbudsjetter. I tillegg kommer kutt i antallet «studieplasser», årets kutt er det tredje på rad, som innebærer lavere budsjetter, uten at kostnadene i studieprogrammene på noe som helst vis går ned tilsvarende. Underdekningen fører til en ond sirkel: Ledige stillinger må stå ubesatt, eller erstattes med beskjedne vikarmidler. Det gir penger og personale til mindre undervisning i stedet for mer undervisning, større forelesningssaler i stedet for flere og mindre grupper. Det er heller ikke noe å hente ved overføring fra andre felt. Overføring av driftsmidler til lønn er umulig i en situasjon hvor 90% går til lønn, og driften er skåret til beinet. Noe kan nok hentes ved å forenkle eksamensarbeidet, men her legger en stivbent eksamenslov hindringer i veien. Å presse et ytterst lojalt og omstillingsvillig, men sulteftret undervisningspersonale enda sterkere enn vi gjør, fører ikke frem. Forskningsdelen av stillingene kan ikke lenger brukes som salderingspost. Vilkårene for forskning trenger også å rustes opp - om vi ønsker å leve opp til idealet om forskningsbasert undervisning og delta på like fot i det internasjonale forskersamfunnet, som våre myndigheter også krever av oss.

Vi er selvsagt innforstått med at vesentlige og varige reduksjoner i studenttall må få ressursmessige konsekvenser. Men i motsetning til hva mange tror har studenttallet ikke gått ned så det monner. Vi har ikke fått nevneverdig reduksjon i totalomfanget av den undervisning vi må gi på lavere grad. Den betydelige del av undervisningen som (dessverre) gis som forelesninger, koster det samme uavhengig av studenttallet. Samtidig har vi altså vesentlig rustet opp tilbudet på hovedfag og doktorgrad - en livsnødvendighet for et universitet med tro på kvalitetsutvikling. Overgang til mer utstrakt modulisert studietilbud vil like gjerne kreve større ressurser per student som mindre. Med dagens finansieringsordning hjelper det oss heller ikke om studenttallet fortsetter å falle - snarere tvert imot. Hvis det faller under «måltallet» - et merkelig ord for hvor mange studenter myndighetene mener vi bør ha, eller blir «skrevet ned» ved inndraging av studieplasser i statsbudsjettet, blir bevilgningene redusert tilsvarende. Studentsvikt eller måltallsreduksjon blir dermed en ulykke! Derfor må vi arbeide intenst for å holde studenttallet oppe - selv om vi vet at vi burde rekruttere færre for å kunne ta så godt vare på dem som vi har lyst til; enda en ond sirkel!

Vi vet at vi kan makte studiekvalitetsoppgavene - minst like godt som våre konkurrenter hjemme og ute. Vi har en stab med høyere faglig kompetanse enn noen gang. Motivasjonen for å gjøre en god jobb er høy, innsatsen likeså, uten tilsvarende belønning. Undersøkelser viser at studentene er godt fornøyd med det faglige nivå i undervisningen. Det er tilretteleggingen og den individuelle oppfølgingen det skorter på. Det vi derfor trenger er ganske enkelt både større ressurser og færre studenter. Studenttallet på lavere grad i første del av 1990-årene lå langt over det forsvarlige - uten at allmennfakultetene av den grunn fikk stenge. Den «kapasiteten» vi opprettet den gang, og som dagens «måltall» fortsatt reflekterer, var bare mulig ved å la hensynet til studiekvalitet på lavere grad komme i annen rekke.

Det må være et rimelig krav at universitetenes allmennfakulteter får lov til å innrette seg etter et studenttall som står i samsvar med det vi har kapasitet til - uten at det skal innebære ytterligere bevilgningskutt. Hvis vi ikke kan legge oss på et studenttall vesentlig lavere enn dagens, vil høyere studiekvalitet forbli en drøm - i utredninger, stortingsmeldinger og festtaler. Om vi da ikke blir innrømmet vesentlig høyere budsjetter. Vi trenger faktisk ganske mye - bare for å gjenopprette bemanningen fra få år tilbake. Hvis vi så ikke får midler til å gjøre jobben, må våre bevilgende foresatte i all anstendighet slutte å kreve høyere studiekvalitet, større vekttallsproduksjon på kortere tid og mer forskning på stadig høyere internasjonalt nivå - samtidig! Kravene går ganske enkelt ikke i hop. Vi kan ikke organisere oss til bedre studiekvalitet. Bedre studiekvalitet betyr ganske enkelt større undervisningsinnsats for hver enkelt student. Eller har våre foresatte andre løsninger på problemene - som vi ikke har skjønt eller ikke fått del i?

Hvis ikke midlene stilles til disposisjon, vil fagmiljøer utarmes og studentene få dårligere tilbud i stedet for bedre. Da vil de studentene som har anledning til det, søke andre studiesteder, hvor de og deres læringsbehov blir tatt mer på alvor. Det minste vi kan forlange av våre bevilgende myndigheter er at de sier klart fra om det er det de vil! Voksende gap mellom idealer og realiteter bryter ned respekten - for vårt arbeid og for utdanningspolitikk og utdanningspolitikere.