Statens lånekasse har nettopp feiret sin femtiårsdag, ikke ved å arrangere festmiddag eller å få skrevet sin bedriftshistorie, men gjennom å få rettet et forskerblikk på studiefinansieringen. Hovedkonklusjonen er at det på ingen måte er noen giktbrudden femtiåring som står på terskelen til et nytt hundreår. Lånekassen spiller en helt avgjørende rolle i vårt utdanningssystem. Studiefinansieringen i Norge fungerer i store trekk bra i forhold til sine sentrale målsettinger om lik rett til utdanning, at studentene skal kunne konsentrere seg om studiene, og at tilbakebetalingsvilkårene skal være akseptable. For de fleste er studielånet både til leve av og til å leve med, ikke minst fordi vilkårene er kraftig forbedret i løpet av de siste tre- fire åra.

Det er fortsatt betydelige sosiale forskjeller i rekrutteringen til høyere utdanning, og studenter fra lavere sosiale lag er noe mer avhengige av Lånekassen enn andre. Men støtte fra Lånekassen er viktig for ungdom uansett familiebakgrunn. Det er få som mottar mye støtte fra foreldrene, men disse små forskjellene kan være vesentlige for gjennomføringen av studiene. Alt i alt ser det ut til at den sosiale profilen på rekrutteringen bare i helt marginal grad lar seg påvirke gjennom endringer i studiefinansieringen. Å gjeninnføre behovsprøving mot foreldrenes inntekt slik man har det i mange andre land, er neppe aktuell politikk i Norge. Derimot finner vi så klare forskjeller mellom borteboere og hjemmeboere at man bør vurdere å kompensere denne forskjellen sterkere enn ved dagens borteboerstipend.