Studielån til besvær?

En viktig forutsetning for å få et kunnskapsbasert samfunn er en best mulig studiefinansiering. Men når annenhver ungdom ønsker å studere, og kompetansens markedsverdi varierer, bør man overveie andre og mer målrettede tiltak enn å øke stipendandelen.

Statens lånekasse har nettopp feiret sin femtiårsdag, ikke ved å arrangere festmiddag eller å få skrevet sin bedriftshistorie, men gjennom å få rettet et forskerblikk på studiefinansieringen. Hovedkonklusjonen er at det på ingen måte er noen giktbrudden femtiåring som står på terskelen til et nytt hundreår. Lånekassen spiller en helt avgjørende rolle i vårt utdanningssystem. Studiefinansieringen i Norge fungerer i store trekk bra i forhold til sine sentrale målsettinger om lik rett til utdanning, at studentene skal kunne konsentrere seg om studiene, og at tilbakebetalingsvilkårene skal være akseptable. For de fleste er studielånet både til leve av og til å leve med, ikke minst fordi vilkårene er kraftig forbedret i løpet av de siste tre- fire åra.

Det er fortsatt betydelige sosiale forskjeller i rekrutteringen til høyere utdanning, og studenter fra lavere sosiale lag er noe mer avhengige av Lånekassen enn andre. Men støtte fra Lånekassen er viktig for ungdom uansett familiebakgrunn. Det er få som mottar mye støtte fra foreldrene, men disse små forskjellene kan være vesentlige for gjennomføringen av studiene. Alt i alt ser det ut til at den sosiale profilen på rekrutteringen bare i helt marginal grad lar seg påvirke gjennom endringer i studiefinansieringen. Å gjeninnføre behovsprøving mot foreldrenes inntekt slik man har det i mange andre land, er neppe aktuell politikk i Norge. Derimot finner vi så klare forskjeller mellom borteboere og hjemmeboere at man bør vurdere å kompensere denne forskjellen sterkere enn ved dagens borteboerstipend.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedproblemene ved dagens studiefinansieringsordning kan i første rekke knyttes til tilbakebetalingen. Lånekassens kunder kan på ingen måte betegnes som gjeldsslaver, og husholdninger med høyere utdanning og studiegjeld har tross alt en bedre økonomi enn husholdninger uten høyere utdanning. Likevel finner vi grupper som har problemer. De som har størst vansker med å betjene studiegjeld, er de som ikke har fullført noen høyere utdanning, det vil si de som har tatt opp lån i videregående skole, eller studenter som har avbrutt studiet. Når ungdom nå har fått rett til tre års videregående opplæring, burde de kunne gjøre seg nytte av denne retten uten å måtte pådra seg gjeld.

Belastningene av studielånet er naturlig nok størst for de ferske kandidatene som er i etableringsfasen, og spesielt for barnefamilier. Husholdninger med store studielån kan måtte utsette opptak av annen gjeld og forbruk, de vil trolig også ha en tendens til å utsette familieetablering. Selv om vi ikke kan betegne dette som svake økonomiske grupper, er det et spørsmål om hvor mye forsakelse og utsatt etablering de unge er villige til for å få en langvarig utdanning.

I løpet av noen tiår har høyere utdanning endret seg fra å være et privilegium for de få til nærmest en nødvendighet. Nesten halvparten av de unge begynner nå i høyere utdanning. Det økonomiske utbyttet ved å ta høyere utdanning varierer mer enn tidligere, mens vilkårene i Lånekassen stort sett er de samme for alle. En lærer og en siviløkonom har like lang utdanning, og de kan dermed ha like mye studielån. Men både når det gjelder begynnerlønn og lønnsutvikling, er det store forskjeller i siviløkonomens favør. De mest langvarige studiene innen samfunnsfag og humanistiske fag med lav markedsverdi risikerer også stor belastning av studielånet, noe som blant annet fører til studieforsinkelser fordi mange studenter prøver å redusere låneopptaket. Kvinner har stått for det meste av veksten i høyere utdanning, og de er overrepresentert i de studiene der man har et ugunstig forhold mellom studielån og lønnsmessig avkastning av utdanningen. Vi ser her et klart fordelingspolitisk dilemma ved at ytelsene følger likhetsprinsippet, mens konsekvensene varierer med lønnsnivået i de ulike utdanningsgruppene. Siden tilbakebetalingsproblemene dessuten er størst i den første fasen etter avsluttet studium, er det naturlig å relatere nedbetalingen til inntekten. En bør vurdere å finne mer attraktive ordninger enn dagens INTB.

Å øke stipendandelen med et par prosentpoeng slik Stortinget ser ut til å vedta, gir en relativt marginal forbedring for dem som har størst belastning av studielånet. Når vilkårene for å betjene lånet er såvidt forskjellig for ulike grupper, reiser det spørsmål om man burde velge mer målrettede virkemidler. Dessuten må man se midler til studiefinansiering i sammenheng med andre utdanningsformål. Kan de omlag 80 mill. kronene det koster å øke stipendandelen med ett prosentpoeng, gi bedre effekter dersom de ble satt inn i annen økonomisk støtte til studenter eller til andre formål innenfor høyere utdanning?

Studielånet skal være til å leve av i studiet og til å leve med etterpå. Ytelsene må dekke levekostnadene for studentene samtidig som dette må balanseres mot å påføre de ferdige kandidatene for store gjeldsbyrder. Et norsk særtrekk som gjør dette forholdet spesielt konfliktfylt, er at våre universitetsstudier er lange og lønnsskalaen sammenpresset. Kombinasjonen av mange års gjeldsakkumulering og forholdsvis lave lønninger for mange kandidater bidrar til å sette en del tilbakebetalere i en klemme. Sagt på en annen måte: norsk studiefinansiering ville ha vært mer enn god nok dersom de lengste studiene varte 4- 5 istedenfor 6- 7 år, og dersom de ferdige kandidatene hadde hatt 20- 30 prosent høyere lønninger. Nedkorting av studietida burde ikke være et spesielt radikalt forslag, man kunne for eksempel ta mønster av gradsreformen i realfagsutdanningen som ble gjennomført for mer enn ti år siden. Men i en gradsdebatt er det selvsagt mange andre tungtveiende argumenter både for og imot kortere studier.

Så lenge den økonomiske støtten til studentene inneholder subsidier i form av rentefritak i studietida og stipend, vil det alltid ligge et visst krav fra samfunnet om «gjenytelser» fra studentens side i form av studieinnsats og studiegjennomføring. Høyere utdanning er en investering både for den enkelte student og for samfunnet. Ikke alle de som begynner i høyere utdanning, kan forventes å fullføre eller gjennomføre på normert tid, spesielt ikke hvis vi har forholdsvis åpne og fritt organiserte studier. Både samfunnet og den enkelte student tar dermed en sjanse på at investeringen ikke gir resultater. Jo mer samfunnet gir av støtte til studenten, desto mer rimelig er det å sette vilkår for ytelsene i form av opptakskrav, krav til progresjon eller tidsbegrensninger for støtte. Men også den enkelte student bør beskyttes mot å oppta for store lån til et studium som blir forsinket eller avbrutt.

Hovedmodellen i dagens studiefinansiering er preget av å gi ensartede ytelser til alle. En mest mulig firkantet studiefinansieringsordning uten for mange særytelser er enklest å administrere og gir mest mulig oversiktlighet. Men Lånekassens kundekrets er i dag så sammensatt og så stor at mer fleksible og målrettede ordninger med større grad av skjønn likevel bør overveies, slik også Lilletun har antydet. I så fall blir ordningene mer krevende å administrere og kan ikke sees uavhengig av de administrative ressursene som står til rådighet. Det ville være en dårlig jubileumspresang til femtiåringens 700000 kunder om man ikke gir Lånekassen tilstrekkelige arbeidsvilkår til å sikre et høyt servicenivå og høy legitimitet for sin anvendelse av reglene.