Studier i frykt

Skal man se veldig stort på det, kan man si at «Fransk visitt» av Dominique Sigaud er en roman som har trekk som minner om Alain Renais og Marguerite Duras' modernistiske film «Hiroshima Mon Amour».

På samme måte som i «Hiroshima Mon Amour» er det i «Fransk visitt» en fransk kvinne som (nærmest tvangsmessig) oppsøker et annet lands lidelse, og derigjennom konfronteres med sine egne personlige smerter og egen utilstrekkelighet. Dette er fortalt i en impresjonistisk stil der man bombarderes av uredigerte inntrykk.

Men her stopper også likheten. For i filmen har den kvinnelige hovedpersonen en traumatisk forhistorie som likestilles (gjennom identifisering) med Hiroshimas smerter. Mens journalistkvinnen i «Fransk visitt» har ingen historie overhodet som kan knyttes til hennes opplevelser i Alger.

Anonymt

Romanen åpner med at en fransk kvinne reiser med tog og fly til Algerie. Kvinnen, som forblir uten navn gjennom hele historien, er journalist, og har allerede vært så pass mange ganger i Alger at hun har et eget kontaktnett. Også disse personene er anonymisert, de omtales kun som K og T og Z, osv., av sikkerhetsmessige grunner får vi vite av forfatterens innledende notis. Hvorfor disse ikke har fått oppdiktede navn er vanskelig å si, da ville de i alle fall vært lettere å skille fra hverandre. Formodentlig skyldes det at vi skal tenke på dem som representanter for et folk, og ikke som personer med individuelle historier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er de individuelle historiene denne journalisten stadig blir konfrontert med, hun møter kilder som kan berette om de forferdeligste overgrep begått av islamistene. Deres frykt blir til hennes frykt, og etter hvert klarer hun ikke mer: «Hun ser på ham uten å si noe, hun vet at han har rett, ønsker at hun var i stand til å følge ham i tunnelen, hennes nedstigning til helvete, ta inn over seg dette sammenbruddet, sin egen redsel.»

Patos

Hva slags bok er egentlig «Fransk visitt»? Som roman har den klare mangler, som sitatet viser blir språket fylt av patos når hun skal beskrive kraftige følelser. Det er som om hun står overfor noe som er større enn det språket makter å favne, og dermed blir hun overtydelig i dette forsøket på å kompensere for ordenes mangler. Historien savner også komposisjon, det er en serie episoder, men ingenting som skjer mellom dem, ingen utvikling som leder opp mot et sammenbrudd eller en forløsning. Dermed blir det også vanskelig å fatte de forandringene som skjer med hovedpersonen, den prosessen hun gjennomgår holdes utenfor boksidene.

Men det er kanskje urettferdig å behandle denne boka som en roman, kanskje man heller skulle se på den som et stykke ny-journalistisk arbeid, der virkeligheten prøves å beskrives i et annet språk enn den saklige formen journalisten til daglig anvender. Det viktigste ved «Fransk visitt» er nok at den er en situasjonsrapport fra Algerie, der en rekke ofre for grusomme overgrep får fortalt om islamistenes metoder og sin egen lidelse og frykt. Bente Christensen har stått for oversettelsen.