Studiereform til hvilken pris?

Det er klart at universitetene kan få flere igjennom på kortere tid, bare kravene til kvalitet svekkes!

Regjeringen går inn for at studentene skal raskere igjennom studiet, semestrene skal bli lenger og undervisningen mer intensiv. Kanskje skal også studiefinansieringen bedres, slik at det blir flere heltidsstudenter. Gode intensjoner alt sammen. Men i tillegg skal gradsstrukturen gjøres mer lik de internasjonale «bachelor»- og «master»- gradene. Når det gjelder det siste, er det ikke bare det håpløst provinsielle i de anglifiserte gradsbetegnelsene som er problemet. Også når det gjelder innholdet, bør statsråden tenke på ny, og om nødvendig bør Stortinget hjelpe ham med det.

Dersom reformiveren legges på gradsstruktur snarere enn på studiekvalitet og rammebetingelser, blir kjappere grader fort en billig og lettvint variant av studiereformen. I så fall kjøper statsråden seg studieprogresjonen på bekostning av kvalitet. Det er klart at universitetene kan få flere igjennom på kortere tid, bare kravene til kvalitet svekkes! Det paradoksale utfall blir da at en svekker det en ville styrke. Kandidatene blir i mindre grad trenet i evnen til å håndtere informasjon og kunnskap, hvilket nettopp er den store utfordringen for den tid vi går inn i.

Verken Jens Stoltenberg eller Trond Giske var eller er gode rollemodeller når det gjelder gjennomstrømning. Stoltenberg sier i et intervju at han ikke er noe godt eksempel fordi «jeg var AUF-leder da jeg studerte, og det fremmet ikke akkurat studieprogresjonen». Her tar statsministeren feil. Både han selv og Trond Giske er utmerkede eksempler på - men altså ikke gode rollemodeller for - dagens studenter. Dagens studenter er nemlig ikke heltidsstudenter. Ikke alle er AUF-ledere riktignok, men svært mange tar avbrudd i studiet for å tjene penger, de reiser, de får barn.

Ved Institutt for statsvitenskap har vi nettopp gjennomført en undersøkelse om gjennomstrømningen på hovedfaget. Denne viser - som de fleste tidligere undersøkelser - at studentene bruker svært lang tid fra de begynner på hovedfag til de blir ferdig cand.polit. For de kullene som ble uteksaminert høsten 1999 og våren 2000 ved ISV, var den gjennomsnittlige tiden disse studentene brukte hele 7,9 semestre, altså nær det dobbelte av normert tid som i dag er på fire. Det er gjerne slik en måler det i den offisielle statistikken. Og slik oppstår den enkle og etablerte sannhet at studentene bruker for lang tid. Det gjør de da også, men ikke nødvendigvis på sine studier alene. For dersom vi skraper litt på disse tallene, kommer det frem et mer nyansert bilde.

Avbrudd i studiet eller lav studieintensitet på grunn av arbeid og omsorgsforpliktelser må tas med dersom en ønsker å få et bilde av faktisk studietid. Ser vi kun på antall aktive semestre, dvs. de semestrene studentene tok eksamener eller arbeidet med hovedoppgaven, så reduseres gjennomsnittlig studietid til 6,4 semestre. Det er med andre ord normen at studenter av i dag har avbrudd på mer enn ett semester i sitt hovedfagsløp.

I tillegg er det altså mange som har andre forpliktelser ved siden av studiene - også i aktive studiesemestre. For å få et bilde av hvor lang tid den teoretiske størrelsen «heltidsstudenten» bruker, kan vi regne om antall semestre ut fra hvilken studieintensitet han eller hun oppgir for hvert aktivt semester. Vi kan da - noe generøst kanskje - kalle dem som arbeider mer enn 30 timer per uke i semesteret for «heltidsstudent». De som studerer mindre enn 10 timer i uka, blir da «en fjerdedelsstudenter». Mellom disse har vi «halvtidsstudenten» (10- 20 timer) og «tre fjerdedelsstudenten» (21- 30 timer). Omregner vi dem alle til «heltidsstudenter», blir gjennomføringen i snitt på 5,1 semestre. Skjerper vi kravene til «heltidsstudenten» til et noe mer internasjonalt sammenlignbart nivå, og krever at heltidsstudenten må arbeide minst 8 timers dag pluss litt i helgene (dvs. over 40 timer per uke gjennom semesteret), ja da faller gjennomsnittlig studietid til 4,2 semestre.

Gjennomsnittsstudenten ved Institutt for statsvitenskap bruker altså omtrent normert tid, dersom vi kontrollerer for studieintensitet. Men hvordan rimer dette med tidligere undersøkelser (fra tidlig på 1990-tallet) som viste at kun 4% fullførte på normert tid? Mye av dette skyldes at den offisielle statistikken registrerte ett semester ekstra dersom studenten leverte sin oppgave rett før semesteravslutning og fikk sensur i det neste. Noe skyldes forhåpentlig også en reell bedring av gjennomstrømningen, ved at instituttet har arbeidet aktivt for å bedre oppfølgingen under skrivingen av hovedoppgaven. I undersøkelsen fra 1999- 2000 var det 33% som gjennomførte hovedfagsstudiet på mindre enn 5 semestre. Og dersom det igjen kontrolleres for en studieintensitet, så gjør 69% seg ferdig på normert tid.

Statsråd Giske bekymrer seg over gjennomstrømningen. Men kunne kanskje noen på Stortinget spørre statsråden om han og hans departement faktisk vet hva den reelle gjennomstrømningstiden er for hovedfaget ved norske universiteter, altså kontrollert for avbrudd og lav studieintensitet?

Regneøvelsene over betyr at idealfiguren «heltidsstudenten» allerede i dag bruker nær normert studietid på sitt hovedfag i statsvitenskap. Jeg tror ikke disse tallene ville vært så veldig forskjellige innenfor andre fagområder, i det minste innen samfunnsvitenskap og humaniora. Hovedproblemet som en studiereform må forholde seg til, er med andre ord at heltidsstudenten kun finnes i svært begrenset grad. Som nevnt er ikke alle AUF-ledere. Mange har likevel gode og høyst forståelige grunner til ikke å være heltidsstudenter. Men det hjelper lite at det er mange grunner til at Jeppe drikker - promille har han like fullt.

Løsningen på problemene - jeg er enig i at det er problematisk at den totale studietid blir så lang - må søkes ved å analysere årsakene til det langsomme studieforløpet. Utdanningsinstitusjonene må selv arbeide kontinuerlig for å bedre studiekvalitet og oppfølging. Men her er det likevel en utfordring at viltforvaltning på trekkfugler er vanskelig. Vi har ikke «kontroll» på studentene på samme måte som ved universiteter der studentene kommer til sine hybelhus med stipendium fra instituttet (som det kan trekke tilbake ved utilfredsstillende studieprogresjon). Tilstanden kan nok bedres noe ved en mer tilfredsstillende studiefinansiering, men dette løser neppe alene problemene. Norske studenter betrakter seg gjerne som voksne mennesker, de vil ta sine valg på eget grunnlag. På godt og vondt snakker vi ikke her om en grunnskolereform.

Det vil imidlertid være en fallitterklæring om høyere norsk utdanning skulle «løse» problemene ved å senke kvaliteten på den utdanning som tilbys. Selv om dette sikkert ville være den billigste og mest effektive løsningen på kort sikt, ville det være en temmelig sær måte å møte internasjonaliseringen av samfunn og arbeidsmarkedet på. Universiteter og høyskoler kunne sikkert skuffe på med et utall ettårige «mastergrader» slik at kandidatene fikk en sammenlignbar grad med utlandet. Eller universitetene kunne omdanne sine hovedfag til tre semesters studieløp. Men da måtte en samtidig kvitte seg med den tradisjonelle hovedfagsoppgaven, en oppgave som - i motsetning til hva Mjøs og andre måtte tro - ikke gjør studentene til forskere, men som gir dem praktisk erfaring med forskning. Samtidig gir den en nyttig kontakt med arbeids- og samfunnsliv. Dersom en sløyfer hovedoppgaven, kutter en samtidig ut en forskningserfaring som så langt har gjort disse kandidatene svært attraktive på arbeidsmarkedet. De kvaliteter som et hovedfag innen samfunnsfag og humaniora gir våre studenter - som det å forholde seg kritisk til etablert kunnskap, som det å kunne vurdere utredninger og forskning med et blikk for metodeproblemer og skjeve tolkninger, som det å kunne initiere relevant anvendt forskning på et saksfelt - er neppe noe som samfunnet bør kaste vrak på. Om noe så trenger vi mer av dette - mer kvalitet - ikke mindre.