Studievalg i blinde?

De unge får i dag praktisk talt ingen veiledning når de skal velge høyere utdannelse. Mangel på god studieveiledning kan derfor være noe av forklaringen på at så få velger å studere naturfag og teknologi, skriver kronikkforfatteren. Han etterlyser et bedre profesjonelt veiledningstilbud som bruker tid og ressurser på hver elev.

BÅDE UTDANNINGSINSTITUSJONENE og næringslivet har lenge ropt varsku om den manglende interessen for realfag blant unge, noe som blant annet fører til mangel på lærerkrefter og at vår konkurranseevne som teknologinasjon svekkes. Kanskje vil vi heller ikke være rustet til å løse viktige samfunns- og miljømessige utfordringer i årene som kommer, fryktes det. Denne utviklingen har man blant annet forsøkt å forklare med skolens pedagogiske metoder, med særtrekk ved ungdomskulturen og med naturfagenes status generelt. Men en åpenbar forklaring har fått lite oppmerksomhet i debatten: De unge får praktisk talt ingen veiledning når de skal velge høyere utdannelse.

PÅ KARRIERESENTERET ved Universitetet i Oslo hører vi fra mange studenter at utdanningsvalget kan være preget av både tilfeldighet og usikkerhet. Dette peker på en betydelig utfordring for alle som skal velge høyere utdannelse i dag: Uten en prosess i forkant, er det stor fare for å velge studier man vil angre på i ettertid. Eller en utdannelse som ikke gir de mulighetene man hadde forestilt seg. Og konsekvensene av et feilvalg er potensielt dramatiske. Veien til mistrivsel, sykefravær og permanent frafall i arbeidslivet er ofte kort for dem som opplever å ha gjort feil utdanningsvalg. At det kan være vanskelig å velge utdannelse er selvfølgelig ingen nyhet i seg selv. Men situasjonen på både utdanningsmarkedet og arbeidsmarkedet er i dag betydelig mer kaotisk og uoversiktlig enn for noen få tiår siden. Det kan enhver se ved å besøke den årlige utdanningsmessen på Lillestrøm, eller ved å lese avisenes mange karriere- og jobbseksjoner. Det bugner av annonser og brosjyrer for ulike studietilbud. Hvordan skal unge utdanningssøkere forholde seg til alle disse valgmulighetene? Jo, i kryssilden fra alle reklameframstøtene må de forsøke å stille seg de store spørsmålene: Hvordan vil jeg trives med fagene X og Y i studietiden? Vil disse fagene stå i forhold til mine verdier, motivasjon og interesser på lengre sikt? Ønsker jeg å knytte min identitet til faget X eller Y? Og hvilke jobbmuligheter har jeg egentlig, hvis jeg velger å studere et av disse fagene?

PROBLEMET ER at verken brosjyrer eller utdanningsmesser kan gi svar på slike spørsmål. Tvert imot er det grunn til å tro at alle valgmulighetene og all informasjonen som har tilkommet de senere år bare øker usikkerheten, spesielt når man er ung og ikke har så mye erfaring å tolke informasjonen ut fra. I en slik situasjon blir det dessverre slik at mange reduserer usikkerheten ved å følge strømmen. «Motefagene», som kanskje også har drahjelp av mediefokus og en sentral plassering i kulturbildet, blir vinnerne når det ikke finnes instanser som kan gi en mer nyansert fremstilling av valgmulighetene. Trolig antar mange utdanningsvelgere, bevisst eller ubevisst, at siden en utdannelse tilbys, må det gjenspeile et reelt behov i arbeidsmarkedet. Men mange utdanningsinstitusjoner ser på studentene kun som kunder, og kjemper om dem i et globalt utdanningsmarked. Slett ikke alle studietilbydere ser det som sitt ansvar å dimensjonere studietilbudet i forhold til det faktiske kompetansebehovet i arbeidslivet. I verste fall kan altså et studietilbud være mer villedende enn veiledende, med hensyn til den enkeltes jobbfremtid. I lys av disse forholdene er det ikke overraskende at mange velger bort realfagene når de skal velge høyere utdannelse - ofte på tross av at de har gjort det bra i disse fagene på videregående.

HVILKET VEILEDNINGSTILBUD har så unge mennesker i dag når det gjelder utdannings- og karrierevalg? Både i ungdomsskolen og i videregående skole gis det veiledning, men ressursene er ofte svært knappe. Om den enkelte elev har et tilfredsstillende tilbud, handler ofte om tilfeldigheter. Ved noen skoler finnes det ildsjeler som på personlig initiativ gjør en beundringsverdig innsats for å veilede elevene; ved andre skoler er både kvaliteten og omfanget av tilbudet for dårlig. Vi får rapporter om at veiledningssamtalene blir korte, og at de hovedsakelig består av henvisninger til nettsider og brosjyrer. En undersøkelse gjennomført for en tid siden viste at Oslo-skolens elever fikk gjennomsnittlig 10 minutters utdanningsveiledning. Dette er åpenbart ikke tilstrekkelig. Skal elevene forholde seg aktivt til egne valg, holder det ikke å satse på lynsamtaler, webløsninger og massekommunikasjon. De må tilbys god individuell veiledning, hvor det ikke bare gis informasjon, men også tid til refleksjon og utforsking av egen motivasjon sammen med en profesjonell samtalepartner.

DET HAR LENGE vært kjent at Norge ligger langt etter andre land på dette området. I de fleste andre vestlige land har myndigheter og skoleeiere satset tungt på utdannings- og karriereveiledning som verktøy i utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken, noe OECD har understreket viktigheten av ved flere anledninger. I Norge virker det som om man tror at dette skal løse seg selv, uten noen bevisst satsing: «Dette har jo regulert seg greit frem til nå; vi kan alltids fortsette slik litt lenger». Kompetanseunderskuddet vi nå ser innen naturfag og teknologi gir imidlertid liten forhåpning om at tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet skal ha en tilstrekkelig regulerende effekt på utdanningsvalgene. I den grad markedsmekanismene spiller inn, skjer det etter alt å dømme for langsomt til at det er til særlig hjelp, enten vi ser det fra enkeltindividets synspunkt eller i perspektiv av et nasjonalt kompetansebehov.

SELVFØLGELIG er ikke et godt veiledningstilbud alene nok til å endre tendensen til at realfagene velges bort. Det vil også være delte meninger om hvorvidt man bør forsøke å påvirke enkeltindividers utdanningsvalg bare fordi ett enkelt fagfelt opplever at rekrutteringen svikter. Men hvis vi generelt ønsker at unge skal velge utdanning på et mest mulig selvstendig grunnlag, og i samsvar med hva de har best forutsetninger for, er økt satsing på utdannings- og karriereveiledning helt nødvendig. I en slik satsning trengs det ikke bare økte ressurser i form av mer tid til rådighet per elev, men også ambisjoner fra myndighetene om å profesjonalisere og kvalitetssikre veiledningsfeltet. De unge som i disse dager skal gjøre et av sine viktigste valg i livet, hadde fortjent et profesjonelt veiledningstilbud å støtte seg til, uavhengig av bosted og hvilken skole de går på.