Studium i skuespillerkunst

«Dallas Buyers Club» er hovedsaklig en dempet bakgrunn for sine storartede skuespillere.

FILM: Det er nesten så en klyper seg i kritikerarmen. Jared Leto, én gang melankolsk drømmegutt i rutete skjorte for en hel generasjon av fjortisjenter, spiller aidssyk dragqueen i «Dallas Buyers Club» så jeg ikke bare tror han er dragqueen, jeg tror han er kvinne.

Det er en skikkelse som er gjennomsyret av femininitet, i faktene og alt som er påtatt, men det kommer også innenfra.

Lysende
Det er en lysende rolletolkning som møter sin match i Matthew McConaugheys kantete cowboy, en korttenkt og promiskuøs rodeorytter som blir hivsmittet av et tilfeldig kvinnebekjentskap, og gjennom sykdommen finner nye skjebnefeller i dem han egentlig forakter.

McConaughey har vært en komet blant stjernene i Hollywood siden han bestemte seg for å snu ryggen til de romantiske dusinvarekomediene og bli ordentlig skuespiller igjen for tre års tid siden.

Han gikk ned atten kilo i vekt for å spille Ron Woodruff i «Dallas Buyers Club», som er nok en sammensatt, komplett skikkelse fra McConaugheys kropp og hode. Det er som om du ser bevisstheten om alvor og konsekvenser synke sakte inn i mannen som lever fra minutt til minutt. Både McConaughey og Leto er Oscar-nominert for henholdsvis beste mannlige hovedrolle og birolle for denne filmen, begge er favoritter. Det er ikke til å undres over.

Anonym
Selve filmen er nesten av sekundær betydning. Men «Dallas Buyers Club» er et solid standarddrama drama, basert på en sann historie. Virkelighetens Woodruff, som riktignok hadde barn og ikke var så isolert og avhengig av kompisgjengen som svikter ham når han blir syk, som en kan få inntrykk av her, smuglet ulovlige medisiner fra Mexico til USA under aidsepidemien på åttitallet, fordi de virket for ham og den store skare av klienter han etter hvert opparbeidet seg.

Her er «Dallas Buyers Club» er nøktern og nennsom i fortellermåten, og er klar uten å overkommunisere. Men den forblir ganske anonym. Og manuset orker ikke helt å anstrenge seg for å gi flere dimensjoner til andre enn duoen i den doble lyskjeglen. Jennifer Garner er kastet inn som empatisk lege og halvhjertet flørt, men verken hun eller rollen er på nivå med Leto og McConaughey.

Heier på rebellene
Det blir ofte en litt ubekvem fusjon når Hollywood, med sitt behov for karismatiske protagonister i kamp med en eller flere motstandere som publikum må ønske skal lide nederlag, tar for seg en virkelighet med flere sjatteringer.

«Dallas Buyers Club» unngår heldigvis å male Woodruffs motstandere for svarte. Men filmen tar utvetydig parti for frilanslegene og rebellene mot forskerne, etablissementet og det alltid suspekte Systemet. Det er som om publikum blir forsøkt overtalt til å tro at bare de syke får kaste i seg de medisiner de vil, ville alt gått så mye bedre. Mon dét.

Samtidig skal «Dallas Buyers Club» ha ros for å hoppe så elegant over nær sagt alle de sentimentale fallgruvene, og de kommer med tyve minutters mellomrom i en historie om døende outsidere som trosser fordommene og blir glade i hverandre. Slik blir det varmt uten at det føles som en filmatisk vifteovn, og trist uten at tristheten ris for hardt.