Stunt og system

Han er høyt og lavt om dagen, Rolf Wallin, som et permanent innstikk i Bergensfestspillenes allehånde aktiviteter.

Så sant det er en liten ingrediens Wallin på tapetet, er han ivrig og engasjert til stede: på seminarer, platelanseringer, installasjoner, performance-forestillinger, komponistportretter og - heldigvis - også en og annen konsert.

  • Kroppsspråket er ikke til å ta feil av, der han strutter av en ungdommelig iver som 43 levde år ennå ikke har slitt ned. Endelig er han der han gjerne vil være, i begivenhetenes sentrum, med musikk og happenings signert ham selv på alle kanter - om enn foreløpig knapt i store doser, og stort sett som gjenbruk.

Om noen skulle være i tvil, etter de hjertelig doserte porsjonene av mediehudfletting og annen forutsigelig kritikk av samtida som han også sjenerøst har delt ut: Rolf Wallin løper raskt ned fra enhver barrikade og rett inn på et hvilket som helst podium, dersom han skimter en mulighet for å bidra som musikalsk aktør.

Og han gjentar gjerne seg selv. Der ekte stuntartister kaster ut minst fire nye påfunn per sesong, så pleier Wallin sine egne to i håp om at de skal bli slagere. Slik har han stilisert sin ballong-performance over et drøyt tiår, sammen med kontrolldressen, der han klør seg på kontaktmikrofonene mer virtuost enn ei bikkje med lopper.

  • Det er noe befriende i alt dette, en nærhet til lutter musiseringsglede som er sjelden å møte hos de fleste av hans kolleger. Den gir også næring til den mer møysommelige utarbeidelsen av kompliserte partiturer ved skrivepult og computer.

Det kan sies mye om systemkomponisten Wallin. Men det meste blir uforståelig om man ikke kjenner bunnlinjen, som er den samme rå gleden over å musisere. Et fyrverkeri av kompliserte strukturer behøver nemlig ikke være noe mindre musikalsk enn for eksempel seks slagverkere i hemningsløs utfoldelse.

  • Men midt i gleden over å beherske store klangapparater, symfoniorkestret inklusive, har en ny og dypere streng begynt å klinge i hans komponistunivers. Tydeligst i cellokonserten fra et par år tilbake. Den klangen er blendet ned på Festspillene i år, som har gitt Wallin rikeligere anledning til å resirkulere enn til å presentere noe nytt og stort.